Til lesere; professorer, ansatte, venner, uvenner og fremtidige arbeidsgivere: Takk. Du skal nå få høre om jenta fra innlandet som ville reise til Hardanger for å lukte på blomstene, bli bedre kjent med sommerfugler og andre rosa skapninger med glitter. Lite visste hun at pæresugere, sikader, spretthaler og breiteger ventet i frukthagene. De visste nok at hun kom, ryktet sprer seg fort på bygda. Dette var noe helt nytt, og nå startet ferden.

Mandag, eller som vikingene sa, måndag, altså månens dag. Da klokka ringte 0600 så jeg både måner og stjerner, men ute skinte sola. Ferden gikk til NIBIO Lofthus i en rød subaru. Jeg ignorerte blinkinga i dæsjbordet, akkurat som gutta på verkstedet hadde sagt. Etter en stengt tunell full av troll, omkjøring og fortvilt jakt etter en bensinstasjon var jeg snart fremme. De smale vestlandsveiene buktet seg foran bilen som en boaslange, veiene ble smalere, men landskapet ble større. Jeg kunne like godt vært i et maleri av Tidemand og Gude.

Nå lurer du kanskje på hva jeg gjør på vei til NIBOs avdeling i Lofthus, og hvem jeg er? Jeg er nemlig en av de utkårede som fikk praksisplass i faget BIO298. Som ihugga entusiast av alt som kryper og går skal denne jenta fra Innlandet ta dere med på min ferd hos NIBIO. Er for øyeblikket nærmere 30 enn 20 år, og er like glad i ull og teltduk som lipgloss og silke. I skrivende stund går jeg mitt 6 semester i Bachelor i Biologi ved Universitetet i Bergen.

Vel fremme hos NIBIO ble jeg tatt imot av et vennlig ansikt, Andrea, ansatt hos NIBIO. Vi smøg oss igjennom kjølerom, laboratorier, haller, frysere og kjøleskap fulle av planter og insekter mens hun fortale meg om alle de pågående prosjektene. Det var så spennende at vi glemte tiden og plutselig var det lunsj. Hun spurte om jeg ville være med på mandagsmøte, jeg var beæret. Hun kunne gitt meg valget mellom audiens hos kongen, men jeg hadde fortsatt valgt mandagsmøtet. Etter møtet var jeg enda mer fasinert og befant meg i ei tåke av glede, beundring og fasinasjon over omfanget av prosjekter og menneskene.

Tilbake på laboratoriet fikk jeg en innføring i entomologisk artsidentifisering av pæresugere, også kalt bladlopper. Jeg fikk tildelt limprøver som skulle analyseres. Men hvorfor skulle jeg se etter nettopp disse insektene? Jo, nå skal du høre. Pæresugere liker seg på pæretrær, ikke poteter. Blir det for mange pæresugere kan det føre til at pærene ikke blir særlig tiltalende. De skiller nemlig ut honningdogg. Gjett hvem som liker honningdogg? Joda, svertesoppen som gir pærertrærne et svartaktig sota lag. En pyroman.

Vanlig pæresuger, legg merke til en litt mørkere sjattering oppe på vingen, og en tydelig bøy (ligner en brodd) på kjønnsorganet. Dette er en altså, en kær. 

Til å finne disse lure pæresugerene benyttet jeg det største mikroskopet jeg har sett med mine øyne blå, for her var størrelsen alt annet en showoff. Mikroskopet var nemlig koblet til en datamaskin slik at det jeg så i lupen, kunne jeg også se på dataskjermen. Jeg kunne til og med ta opptak og bilder av skjermen. Skapningene under mikroskopet kunne foreviges, uten behov for klønete mobilkamera som ble helt greit 1 av 87 ganger. «De er finere på ordentlig, du skulle vært der». Min forkjærlighet for mikroskopet, muligheten til å zoomen inn å se strukturer, ble klarere under det første labfaget i bacheloren. Labassistentene dette året måtte ha blitt relativt lei av «SE HER, SE PÅ DEN DA!». Nå, slapp jeg utestemme, jeg kunne simpelthen bare peke på skjermen og smile. De så det samme som meg.

Resten av dagen gikk med til fordypning og ettertanke under lupen på jakt etter pæresugere. Jakten var intens, men jeg ble gradvis bedre til å finne og skille mellom Hagtornsuger og Vanlig pæresuger. Den dagen kjørte jeg fornøyd hjem i min blinkende røde Subaru til min lille kjellerleilighet med utsikt over fjorden.

Tirsdag, ifølge vikingene en god dag å starte krig på. Om krigen i vikingtida var like gøy og spennende som denne tirsdagen skulle bli, tviler jeg på. Dagen startet med aktiviteten; bankeprøver. Ett utrykk jeg kun hadde hørt om i gangene på Bio. Intuisjonen min sa det skulle bankes, og gjett om det skulle. Andrea og jeg reiste ut til fruktfelt i nærheten der jeg fikk god opplæring, før jeg kastet meg ut i det med håv og slagvåpen. Vikingene hadde vært stolte.

Bankeprøvene ble utført med en lang solid pinne, samt en stor rektangulær håv med tett nett. Nettet ble holdt under ei grein, mens man banket tre bestemte slag på greina med den store trommestikken. Dette ble gjort på 33 tilfeldige greiner i fruktfeltene. På denne måten falt insekter og andre dyr ned i nettet før prøven ble puttet i en pose.

Sola skinte, himmelen var blå og vi konkluderte begge med at dette måtte være årets første sommerdag. Termometeret i bilen viste 20 grader. Vi var overbevist.

Etter lunsj møtte jeg Bjørn Arild, min professor, entusiastisk entomolog, og kontaktperson hos NIBIO. En formidler som kunne svare på alle mine spørsmål og teorier. Det fine været måtte utnyttes til det fulle og dette var visst optimalt bankeprøvervær. Etter lunsj la vi ut på langtur med snippsekk, aircondition og solkrem. Vi var klare for det meste. Nå kunne bare krampa ta oss. Vi kjørte rundt til eple, pære og plommefelt, snakket med lokale bønder og kjørte på kryss og tvers. Jeg koste meg glugg. Tenk å få oppleve en slik arbeidsdag. Vi gikk opp og ned langs de snorbeine randene med frukttrær. Under blå himmel og sol blant hvite epletrær i Hardanger var tordivelen fra Innlandet i sitt ess.

I bagasjerommet fylte det seg opp med bankeprøver og vi reiste tilbake til NIBIO og la de i fryseren. Nå begynte vi å bli sulte. Som det matvraket jeg er (må være nært beslektet med ukjent gnager) hadde jeg fylt sekken med nøtter, pasta og frukt. Men det begynte å tære på forsyningene. Noen er redde for høyder og edderkopper, jeg er redd for sulten. Ferden gikk til Kinsarvik der vi kastet oss over varmdisken på Spar og nøt en kald Cola mens vi ventet på ferja. Vi hadde det som plommen i egget. En ferjetur unna lå Utne, her tok vi de siste prøvene før vi satte snuta hjemover. Nå lurte jeg fælt på hva vi ville finne i bankeprøvene. Ville vi finne noe som helst? Og hva kunne det fortelle oss?

I neste innlegg vil jeg se nærmere på hvilke ressurs NIBIO er for fruktbøndene i Hardanger, hvilken funksjon de har på nasjonal basis, samt ta en nærmere titt på prosjektene jeg deltar i.

– Hva tror du vi fant i bankeprøvene?

Stay tuned!

Og tordivel’n knytte på seg hosobæind. 
Pirion!
Så flaug ‘n like til fluguland,
piri mitt mitt parian
dan diri ditt ditt darian
dan pirion!

Tordivelen og flua, Alf Prøysen