Heisan!
Jeg heter Alessandra og går på mitt femte semester på en BioBachelor. I mitt BIO299 prosjekt har jeg fått være med på den avsluttende delen av SEEDwin, et prosjekt hvor frø av to alpine plantearter ble sådd på fire lokasjoner i høyfjellet og studert siden starten av 2020. I slutten av august var det på tide å få dem samlet inn, og det er her jeg kom inn.
Kort tid etter skolestart dro jeg altså på min første felttur i sammenheng med bacheloren, og knappe en uke etter på min andre. Det var veldig kjekt etter lite praktisk arbeid på grunn av korona!
Hensikten med dette blogginnlegget er å presentere prosjektet, vise frem de idylliske bildene fra feltturene og fortelle litt om hva jeg har gjort dette semesteret.
Glade meg i et hav av planter, vakker natur og selvfølgelig, godt selskap!
Prosjektet
Hensikten til prosjektet er å studere hvordan spirer av høyfjells planter vokser dersom omgivelsene deres har 1) plantenaboer og 2) økte temperaturer, og sammenligne det med hverandre og kontrollspirer.
- Høyfjellet er i ikke et spesielt vennlig klima for spirer. De må kunne overleve kalde vintre og sterk vind, og vår studie har sett på om plantenaboer kan ha noe å si på deres suksess. Kanskje andre planter er med på å beskytte dem for frost og det tøffe, alpinske klimaet?
- Sammenhengen mellom temperatur og vekst brukes for å se hvordan artene våre kommer til å fare når (eller, forhåpentligvis om) temperaturene stiger. Dette er viktig å kartlegge, ettersom planter i det alpine landskapet viser seg å være spesielt sårbare for klimaendringer. Det er også spesielt viktig å vite hvordan spirene takler dette, fordi de er generelt mer sårbare enn voksne planter.
Studier som SEEDwin er med på å gi oss et mer komplett bilde av hvordan omgivelsene påvirker en tradisjonell plante fra høyfjellet, og av de faktiske konsekvensene av global oppvarming på vårt artsrike og kulturviktige fjellandskap.
Første dag og møte med trefingerurt og fjellveronika
Den første destinasjonen av feltturen var fine Skjellingahaugen. Denne plassen sies å være den med mest nedbør, men heldigvis for oss var det fint vær og vindstille – perfekt når man håndterer små spirer som lett kan seile med vinden. Her ble jeg vist hva jeg skulle plukke og hvor, ettersom det inngjerda området huser mange flere forskningsprosjekt enn bare SEEDwin.
Jeg ble fort introdusert til trefingerurt (Sibbaldia procumbens) og fjellveronika (Veronica alpina), selveste stjernene av forskningsprosjektet vårt. Spirene av disse vokste i 10X5 cm rektangler, enten i det fri eller i små drivhus for å simulere temperaturøkninger. Rektanglene var igjen delt opp i to 5×5 cm firkanter, hvor den ene ble luket for eksisterende vegetasjon før frøene ble sådd og den andre ikke.
I disse firkantene hadde jeg i oppgave å finne spirene markert med tannpirkere som samsvarte med et sett koordinater, måle de med en linjal og plukke de med pinsett og skalpell. Trefingerurt ble fort en favoritt ettersom de tretaggede bladene er uendelig lettere å kjenne igjen i et hav av planter i motsetning til Veronica, som rett og slett så ut som en generisk spire for mine utrente øyne!
Hvor er spiren? Rød tannpirker markerer for fjellveronika og gul for trefingerurt 😉
Bilde 1 viser en open top chamber (OTC), drivhusene som ble brukt for å øke temperaturen som spirene vokste i. Bilde 2 viser en del av et forskningsområde, sammen med en veldig nysgjerrig sau med hele flokken bak seg. Bilde 3 er meg, som internt var veldig glad for å ha trent opp ryggen før en (veldig koselig men også slitsom!) uke på huk med pinsett og linjal.
Resten av dagene gikk ut på stort sett det samme, og vi fikk ikke alltid like godt vær på hver plass og det ble en og del timer i bil. Likevel fikk jeg se utrolige utsikter fra Gudmedalen og Låvisdalen, og flokker av rein på Ulvehaugen – noe som er ganske spesielt for en uvant sørlending! Jeg var også så heldig at jeg fikk være med til alle 12 lokasjoner som blir brukt i forskningsgruppen, så fikk jeg både kost meg på høyfjellet og på lavlandet.
Gudmedalen
Labarbeid og resten av semesteret
Når feltturene var over, brukte jeg mye tid i labben. Der veide og skannet jeg frøspirene og satte inn alle målingene vi har gjort så langt i Excel. Det fine med lab arbeid er at selv om det alltid tar lenger tid enn det man antar, har man en perfekt unnskyldning til å sette i ørepluggene og høre på en podkast og likevel føle seg produktiv!
Dette var utsikten min mesteparten av semesteret: Skanner til å ta bilde av bladene med, vekt med 0.00001 gram nøyaktighet (som ofte viste 0.00000 – små spirer indeed!) og haugevis av kaffefiltre for bevaring av frøspirene.
Bilde 1 viser kaffefiltrene vi brukte for å ha frøspirene i og for å vite individ, lokasjon og behandling. Bilde 2 er en «stor» fjelleveronika – når man er vant til 2 mm spirer var dette veldig stas! Bilde 3 viser et veldig vanlig syn.
Siden har jeg brukt mye av tiden min på å lage min første poster og på å skrive til vår endelige rapport, samt lage figurer i R. Akkurat nå er det travle tider – men jeg er veldig glad for at jeg tok dette faget som har vært både faglig og praktisk utfordrende. Om du lurer på om du passer som forsker eller ikke, er dette absolutt noe for deg!
Takk til de fine veilederne mine, til de som har hjulpet med prosjektet og til sist- takk for meg! 🙂
