Heisann!

Mitt navn er Øystein Wallevik og er på tidspunktet dette innlegget skrives 3 års biologistudent ved Universitetet i Bergen. Før dette semesteret var jeg litt sent ute med å bestemme meg for hvilke fag jeg skulle kaste meg over, og var derfor litt sent ute med å ordne meg et forskningsprosjekt til forskningsfaget BIO 299. Min tanke har alltid vært å gå en annen faglig retning, men dette ble vanskelig å få til akkurat i dette faget. Men heldigvis stod vår veileder Ragnhild klar med et spennende plante prosjekt! Der fikk jeg med meg min medstudent og venninne Camilla på kjøpet, og jeg har ikke angret på valget av prosjekt!

Prosjektet sponset av Forskningsrådet hadde allerede startet i god tid i forveien med innsamling av frø hos Fjellveronika og Trefingerurt fra 4 ulike lokaliteter i sør-vest Norge. Ulvehaugen, Skjellingahaugen, Gudmedalen og Låvisdalen hadde blitt finkjemmet av flere dyktige feltarbeidere. Grunnen til at disse lokalitetene ble valgt var fordi de var ulik nedbørsmengde, og derfor var passende til å se på hvordan lab-indusert tørke ville påvirke frøenes spireevne.

Bilder av lokalitetene: Øverst til venstre/høyre -> Ulvehaugen/Gudmedalen. Nederst til venstre/høyre -> Låvisdalen/Skjellingahaugen.

Kanskje har frøene fra tørrere lokaliteter utviklet egenskaper som gjør de bedre egnet for å håndtere mindre vanntilgang? Eller kanskje de har en innebygd evne til å håndtere dette uavhengig av hvor mye det regner der de vokser? Og hvordan ville resultatene se ut med to arter sett opp imot hverandre? Ville de ha ulike lokale tilpasninger for å kunne håndtere de klimaendringene vi står ovenfor?

Vi satte i gang.

Mye jobb måtte legges ned før frøene kunne plasseres i petriskåler, og her er vi i gang med å forberede en spesiell løsning som skulle sørge for en særskilt vanntilgang for de ulike frøene. Ragnhild veiledet, mens Camilla jobbet hardt med å få riktig vinkel på bildet. Etter hvert kunne vi endelig også plassere frøene oppi petriskålene, og det var nå vi virkelig følte at eksperimentet startet!

Etter en liten venteperiode der det ikke var noen spiring, begynte virkelig mye å skje! Frøene spirte i høyt tempo, og mange timer ble brukt på lab for å gå igjennom alle frøene gang på gang for å se om noe hadde skjedd. Frøene var plassert i egne inkubator-skap som sørget for en jevn dag og natt temperatur, samt riktig lys. Enkelte dager ble veldig lange, og hardtarbeidende studenter trengte noen pauser.

Det var utrolig tilfredsstillende å se frøene spire til, og man fikk nesten et personlig forhold til enkelte frø når man kjente igjen enkelte petriskåler og frø. Noen så helt rare ut der de hadde utviklet spesielle former via såkalt genmutasjon, og disse ble selvsagt ekstra lagt merke til.

Her (over) ser en spirene fra Fjellveronika, eller Veronica alpina på latin for de ekstra planteinteresserte. Som en kan se, er det ikke rare greiene, men når en studerer de i lupe havner en plutselig i en helt annen verden.

Dette er (over) spirene fra den andre arten, Trefingerurt, eller Sibbaldia procumbens. Det er ikke så lett å se noen forskjeller via disse bildene, men her ligger djevelen i detaljene! I lupe kan en allerede tidlig se hvordan artene skiller seg fra hverandre.

Generelt var det utrolig tilfredsstillende å være en del av et slikt gjennomført prosjekt, og å føle at en var en del av et profesjonelt miljø vi ikke hadde fått oppleve på nært hold før. Selv om laben var stappet av meget faglig dyktige personer, var lab miljøet helt fantastisk med varme og blide individer. Mennesker som ønsket å hjelpe så godt de kunne uansett om de var travel selv! Dette gjorde at vi egentlig bare gledet oss til å gå på lab, og at vi ønsket å gjøre en så god jobb som mulig.

Og så smalt bomben. Dette er vel et av de siste bildene vi fikk tatt før en pandemi kom over oss og satte verden på vent.

Her hadde vi satt i gang en annen del av prosjektet der vi skulle ta ut og dele opp plantespirene som hadde kommet langt nok i utviklingen. Vi skulle «scanne» bladene deres og legge de ulike delene av planten til tørking og senere veiing. Dette varte jo ikke så lenge ettersom Universitetet ble stengt ned. Og prosessen videre ble jo et lite antiklimaks med null lab, isolert hjemme i en veldig ukjent situasjon. Men heldigvis fikk Ragnhild og noen andre etter hvert tilgang for å kunne fortsette eksperimentet, dog litt amputert.

Resultatene fra eksperimentet viste tidlig at langt at tørke absolutt påvirker disse plantene, og at plantene som kom fra tørrere lokaliteter absolutt hadde en eller annen tilpasning for å kunne håndtere tørke bedre. Plantene fra våtere lokaliteter klarte ikke å tilpasse seg tørke, og virket derfor ikke å ha en iboende evne til å justere seg. Dette kan bli meget utfordrende for fjellområder med høyere nedbør, som da fort kan risikere å miste stor plantediversitet dersom forholdene i klima skulle fortsette å utvikle seg i den retningen.

Uansett så har det vært et privilegium og en glede å få lov til å ta del i et slikt prosjekt, som har vært både kjekt, spennende og lærerikt. Et slikt prosjekt er noe jeg vil anbefale alle biologistudenter å kaste seg over når sjansen byr seg, uavhengig av retning du ønsker å ta videre! Man får ta del i en forskningsprosess, får innføring i å håndtere data og statistikk av kompetente folk, og generelt bli en mer bevisst student.

Ikke gå glipp av sjansen!

Takk for meg.