Dette er del to av mine blogginnlegg. Om du ønsker å lese det første for mer kontekst, følg denne lenken: https://biopraksis.w.uib.no/2022/10/13/nar-livets-avgjorelser-forklares-gjennom-koding/
Å tenke evolusjon gjennom digitale simuleringer har vært min primæroppgave gjennom to semestre med BIO299. Resultatene er flere: koden fungerer, de digitale fuglene overlever og gjennomgår evolusjon, og biologi som fagfelt kan også foregå på en skjerm.
Gjennom to semestere har jeg lært noe jeg ikke skulle tro at var biologi som fersk student: å kode for å simulere økologi og evolusjon. Gjennom 200 timer med rik oppfølging fra Sergey Budaev og Jarl Giske fra Theoretical Ecology Group ved UiB, har jeg rett og slett skjønt at det er her jeg tilhører. Kanskje det har noe å gjøre med at pandemien forvandlet studiet til et mer teoretisk løp, eller kanskje det har å gjøre med at jeg elsker følelsen av en kode som kjører etter en uke med «error-messages».
Scenarioet som vi har simulert. En sangfugl ønsker å spise, men må også vurdere faren som truer. Er den modig eller redd? Dens genetiske disposisjon for frykt er avgjørende!
Da jeg begynte BIO299-løpet var jeg ikke en man kunne kalt data-kyndig. Jeg må innrømme at jeg hadde vansker med å se sammenhengen mellom Biologi som fagfelt, og å være «låst» til en skjerm. Etterhvert som jeg ble bedre og forstod mer av det jeg faktisk gjorde, fikk jeg flere aha-øyeblikk.
Det første og kanskje det viktigste, var at koding og biologi er en svært forenelig duo. Man kan beskrive, forutse og utrede utrolig mye av økologisk og evolusjonær utvikling gjennom modellering. For meg, var det å forstå hvor følsom samspillet i naturen faktisk er. Med andre ord, det skulle svært lite til av endring i for eksempel parameteren for «mat-tilgjengelighet», før fuglearten døde ut grunnet sult. Flaks at dette ikke var virkeligheten… Dette setter den virkelige naturen og dens utvikling gjennom evolusjonshistorien i et nytt lys, der i hvert fall jeg blir stadig mer ydmyk for hva som faktisk ligger til grunn for det vi har rundt oss idag.
Det andre er at jeg har følt et økende ønske om å forbli i dette feltet. Programmering er ikke noe man nødvendigvis forbinder med en biolog. Det er etter mitt skjønn, ikke så mange biologer som spesialiserer innen dette. Uavhengig av grunnen bak, så går samfunnet mot en mer digital retning. BIO299-arbeidet, har vist meg viktigheten av rollen denne retningen kan ha for yrket som biolog. Tenk å kunne utføre eksperiment på digitale dyr, i steden for forsøksdyr som er levende, kan kjenne på smerteliknende følelser og som lever i et bur fra fødsel til død. Kanskje det er hunde-eieren i meg som har gjort meg mer empatisk, eller kanskje det faktisk er den utviklingen som vitenskapen har godt av.
BIO299 har også resultert i måten jeg ser samfunnet rundt meg på, og engasjementet mitt for å bidra til en mer bærekraftig samfunnsutvikling. Ved å studere frykt, har jeg fått et nytt perspektiv som jeg mener bidrar til å forstå klimakrisen, og hvordan samfunnet og dets ledere er med på å endre kursen vår i møtet med de negative endringene i klima og biodiversitet. Resultatet av dette nye perspektivet ble et debattinnlegg til Bergens Tidene som du kan lese her https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/dwpLkA/under-pandemien-tok-vi-faren-paa-alvor-det-boer-vi-ogsaa-naa. Her tar jeg for meg hvordan vi kan benytte oss av frykt som en evolusjonær mekanisme til å inspirere til handlinger som er til fordel for naturen, klima og da oss selv.
BIO299 har gitt meg muligheten til å vokse som fagperson og samfunnsborger, og har gitt meg muligheten til å utforske et felt innen biologi som jeg først ikke visste at fantes, men nå sitter gledelig fast i.