Hei igjen!

I dette blogginnlegget vil jeg dele kunnskapen jeg sitter igjen med etter en kjempefin tur til Askøy, hvor vi kikket på to sildemåkekolonier og besøkte Herdla naturreservat. Denne turen er tett knyttet opp mot arbeidet vi har gjort de siste ukene med Artsobservasjoner, hvor vi hadde som oppgave å oppdatere databasen med antall sjøfugler og arter i hekkeområder rundt Vestlandet.

Hvor skal man hekke? Holmer og skjærer med for lite mat, fremmede arter og uvisse naboer

Det skal ikke være lett å være sjøfugl i 2022.

På vei bort til Herdla stoppet vi opp og tok med oss kikkert ned til Knappen for å kikke på blant annet Laksholmen naturreservat og Håholmen. Her hadde de lokale sildemåkene valgt å hekke på Håholmen, utstyrt med to sauer og ett enslig tre, selv om mye mer arbeid hadde gått inn for å gjøre Laksholmen et attraktivt habitat. Det var morsomt å se et at man ikke alltid kan spå dyrs atferd og preferanser selv med solid økologisk kunnskap! Litt mindre artig var å bli informert om at hekkeparene pleide å være mange fler.

På grunn av overfisking er det svært lite mat igjen i sjøen en sjøfuglkoloni har tilgang til. Holmer som en gang hadde lav vegetasjon er i tillegg enten overgrodd ved mangel på beiting og/eller overtatt av fremmed arter. Sitkagran, hvor ravner og kråker kan vente i lur, er et stort problem for naturforvalteren og sjøfugl. Mink, som egentlig hører til Nord-Amerika, er også veldig glad i sjøfuglegg og problematisk.

Ofte gjemmer kråker og ravn seg i skogen – sitkagran og mink er fremmede arter som har gjort det vanskeligere for sjøfugler å etablere seg. Bilde: A. Uggerud

Neste stopp besøkte vi en sildemåkekoloni midt i et boligfelt. Det var veldig spesielt å se så mange måker på et sted, og på fastlandet av alle steder! Her var de aller fleste parene i gang med forberedelsene til å legge egg, og vi lærte forskjellen mellom sildemåke og svartbak (helt enkelt: sildemåke = gule bein, svartbak = kjøttfargede bein).

Disse måkene lever tett innpå lokalbefolkningen som resultat av at det ikke alltid like klart hvilke arter som oppholder seg der en planlegger å bygge, og det er flere steder der man må nøye seg med en måkekoloni som nabo.

Likevel er vilkårene for sjøfugl bedre nå enn bare for noen år siden. Nå som klima og biodiversitet har blitt et tema hos flere, har det blitt lettere å forvalte blant annet sjøfuglhabitater når flere viser sin støtte for å bevare det norske mangfoldet.

Herdla naturreservat: Fuglekolonier, krigsmuseum, landbruk og friluftsliv på samme sted

Herdla er et naturreservat dannet i 1987 som har blitt nøye fulgt med på ettersom det historisk sett har vært en svært viktig hekkeplass for mange fuglearter.

Det som før 1900-tallet var et myrlandskap, ble gjort om til en tysk krigsbase med en flystripe og 70-80 bygninger under andre verdenskrig. Siden har flesteparten av disse bygningene blitt tatt bort, og det har blitt brukt mye tid og krefter for å restaurere Herdla. Historien bak krigstiden kan man lære om på Herdla museum, som også hjelper til å sjekke at alt står til på naturreservatet.

Resultatet av forvaltningsarbeidet er et flott syn, med et vidt spekter av fuglearter som velger sandstrendene, gressåkerne og de restaurerte dammene som hekkeplass. Her er det et godt samarbeid med bonden og naturforvalteren, og engene blir brukt både til beiting, til produksjon av høy/gress og som hekkeplasser, bare på forskjellige tider av året. Her må turgåere passe seg for å ikke tråkke utenfor stien for å unngå å tråkke på sårbare egg gjemt i vegetasjonen.

Stort artsmangfold

På turen var det i hovedsak vipe og grågås vi så. Disse hadde kommet godt i gang med klekkingen, og vi fikk sett små dunkledde unger av begge arter.

På veien hjem møtte vi på en sandlo. Da vi nærmet oss, ledet den oss et godt stykke på veien før den fløy bort når den bestemte at vi hadde kommet oss langt nok unna eggene dens. Sandloen er altså kjent for å villede trusler vekk fra reiret dets, og kan også late som om den har brukket vingen for å virke som et lett bytte.

Sandlo gjennom kikkerten. Bilde: A. Uggerud

Fra observasjonstårnet så vi også rødstilk, tjeld, siland, gravand og skeiand. Ornitolog er jeg ikke, men det var utrolig spennende å se så stor variasjon av arter. Når man har lest mye om den dårlige tilstanden i norsk natur var det forfriskende å se eksempler på hvordan forvaltning kan gjøre store endringer for viltlivet. Gøy var det også å se eksempler på hvordan det man lærer i utdanningen kan bli brukt til gode formål etter endt utdanning!

Utsikten fra observasjonstårnet, hvor man kan se Herdla museum og deler av den restaurerte dammen til høyre. Bilde: A. Uggerud

Dette var en flott tur, og jeg er veldig takknemlig for at vi fikk være med!!

– Alessandra