Ikke lenge siden sist! Da er jeg tilbake med 100 timer i boks og mange nye erfaringer å fortelle om. Skal si tiden flyr når man har det moro!
«Skrape blåskjell … ?!» Dette var min første reaksjon på min neste arbeidsoppgave. Hvorfor i alle dager skal man gjøre det? La meg avsløre mysteriet. Hint hint, det har med miljøundersøkelser å gjøre. Disse blåskjellene har nemlig tidligere blitt satt ut og hentet fra strandsoner, og siden oppbevart i fryseren hos STIM. Min oppgave var å fjerne alt biologisk materiale på utsiden av skjellet før de ble sendt til en lab hvor de ble knust og gjennomgikk kjemiske analyser. Organismer som rur og alger sitter ofte fast på skallet og har sin egen kjemiske sammensetning og opptak av miljøgifter. Dette ble derfor fjernet slik at det ikke skulle ha noen innvirkning på de kjemiske analysene av blåskjellene.
Å skrape rur og alger av blåskjell var kanskje ikke det mest kunnskapskrevende arbeidet, men timevis av skraping og skravling sammen med min medstudent, Emma Vik, var noe av det triveligste som praksisstudent. Dette har vist meg at selv de minste arbeidsoppgavene kan inneholde mye moro. Så neste gang noen spør «skrape blåskjell?», sign me up!
På mitt neste feltarbeid ble det satt ut fisketegner ved et industriområde for å overvåke tilstedeværelse av miljøgifter. I likhet med blåskjellene kan leppefisk bioakkumulere miljøgifter. Det vil si å oppkonsentrere giftige stoffer som kan være skadelig for fisken, eksempelvis kvikksølv, og kan da brukes som en miljøindikator. Et par dager senere ble tegnene hentet, og de fangede leppefiskene ble målt, veid, dissekert og sendt til kjemisk analyse.
Og nå, over til splitting av bunnlevende organismer.
Som nevnt i forrige blogginnlegg sorterte jeg alt av organisk materiale ut fra bunnprøver på sorteringslabben. I slike prøver er det ofte flere hundre børstemark (Polychaeta) som kan være tidkrevende å telle og nøkle. For å gjøre dette på en enklere måte brukte jeg en planktonsplitter for å splitte mengden børstemark ned til 1/8 av den originale mengden. Dette viste seg å være mer effektivt og håndterbart.
Til slutt ble alle de marine bunnlevende organismene nøklet på taksonomilaben. Nøkling vil si å bruke en bestemmelsesnøkkel (ofte i form av en bok) som består av en rekke ja/nei -spørsmål man må svare på for å kunne bestemme arter. Dersom man ønsker å nøkle en sjøstjerne undersøker man de fysiologiske trekkene, som eksempelvis antallet armer og formen på armplatene. Ved å svare ja/nei på om sjøstjernen har disse trekkene, vil man bli ledet videre til neste spørsmål. Slik fortsetter spørsmålene helt til man til slutt vil ende opp med riktig art (forutsett at man har svart korrekt på alle spørsmålene).
Nøkling kan være enkelt, men også krevende, avhengig av hvor god kjennskap man har til organismene som skal artsbestemmes. Jeg er veldig glad for at jeg tidligere i studieforløpet har lært om anatomien til sjøstjerner, noe som gjorde disse relativt enkle å nøkle. Krepsdyrene (Crustacean) var derimot en helt annen sak. De hadde mange små ledd på beina der de aller minste detaljer kunne skille artene fra hverandre, så her vil det ofte være nødvendig med hjelp fra en ekspert.
Så hvorfor nøklet jeg disse bunnlevende organismene? Noen organismer er mer til stede på forurensede områder enn andre, så hvilke arter som er å finne på lokasjonen sier noe om tilstanden til det aktuelle havområdet. På bildene nedenfor kan du se noen av de tøffe artene jeg har nøklet.
Denne gangen har jeg virkelig lært mye spennende – snakk om erfaringer! Håper du også har lært noe nytt, og føler deg mer erfaren!
– Emma Hellem
