Uventede funn, abstrakt kunst og refleksjoner rundt praksis 1


Da var vi kommet til juni, og min tid hos Lfi NORCE nærmer seg slutten. Les videre for flere kule fakta, pluss noen oppsummerende tanker!

 

 

Ørekyte: En fisk full av overraskelser (og parasitter?)

Jeg har fått være med på et par uttak av ørekyte (Latinsk navn: Phoxinus phoxinus… Høres ut som en trylleformel fra Harry Potter!). Denne lille karpefisken har vært populær å bruke som levende agnfisk, og den har dermed blitt spredt til store deler av landet. Den er så langt ikke blitt observert på Vestlandet. Den utgjør en trussel for ørreten, da den er en tallrik næringskonkurrent.
Det finnes svært, svært få (eller ingen?) som har testet ørekytens tåleevne når det kommer til gassovermettet vann. Med andre ord: Jeg får være med på noe som ikke er blitt gjort før, det er jo litt kult! Vi gjør de samme undersøkelsene som vi gjorde på laksen: Vi sjekker både utside (finner, øyne, sidelinjeorgan) og innside (tarm, gjeller, munnhule) for å se etter tegn på gassblæresyke.
Så langt har vi ikke funnet noen av de «klassiske» bobleskadene, og de vi finner er gjerne på steder som ikke passer inn i avkrysningsskjemaet vårt. Men de noteres! For eksempel fant vi bobler under huden i hode/nakke-regionen.

 

Denne stakkars ørekyten har fått et par bobler under huden i nakke/hode-regionen (markert med blå sirkel). Foto: Trond Einar Isaksen

Ørekyte med bobler under huden, sett ovenfra. Foto: Trond Einar Isaksen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi finner også flere fisk som har parasitten rundorm (en nematode i slekten Eustrongylides). Denne kan sees som en tydelig kul under huden i bukregionen. Dagens tips: Ikke spis rå ørekyte! Denne fisken kan være en mellomvert for parasitten, før den havner i den «riktige» verten, som er fiskespisende fugl. Inne i fuglen utvikler rundormen seg til det eggproduserende stadiet. Disse eggene spres via avføringen til fuglen, og infiserer nye bunndyr (som for eksempel fåbørstemark), som blir spist av fisk, og dermed er syklusen i gang igjen.

 

Disseksjon av ørekyte. Den blå sirkelen viser en kapsel med rundorm i. Foto: Trond Einar Isaksen

Ørekyte og rundorm. Foto: Trond Einar Isaksen

Hvis «feil» vert får i seg denne parasitten (for eksempel ved å spise rå ørekyte), kan den finne på å rømme ved å penetrere tarmen og andre vitale organer… Yikes!

Parasitter er ikke en del av Supersat. Men kunnskap om fiskens helse og tilstand både før og under gassovermetningsforsøket er nyttig når man skal tolke resultatene på et senere tidspunkt. Dessuten er ørekyten villfanget, og har dermed ikke helseattest. I motsetning til brunørreten, hvor det var mistanke om smitte (av Ichthyobodo, en mikroparasitt) på kultiveringsanlegget.

 

Det ble tatt skrapeprøver av hud og gjeller på ørekyten. Disse skal undersøkes i mikroskop, og vi skal se etter flere mikroparasitter. For å kunne se noe som helst tydelig, må disse prøvene farges, og dekkglass må monteres:

 

Fikseringsløsning (blå væske), løsning A (rød væske) og løsning B (lilla væske). I bakgrunnen står ferdig fargede preparater til tørk. Foto: Fra eget arkiv

 

Steg.1: Skyll prøvene med fikseringsløsningen.

 

Steg. 2: Skyll prøvene med løsning A. Denne farger cytoplasma (innholdet i cellen utenom cellekjernen).

 

Steg. 3: Skyll prøvene med løsning B. Denne farger cellekjernen.

 

Steg. 4: Etter at prøvene har tørket, monteres dekkglass vha. lim som er spesielt egnet for dette.

 

Steg. 5: Se på prøvene i mikroskop på 40x forstørrelse.

 

 

 

 

Ferdig fargede skrapeprøver av hud og gjeller. Ser nesten litt ut som abstrakt kunst! Foto: Fra eget arkiv

 

 

Det tar lang tid å jobbe seg gjennom det lilla, rosa og røde landskapet, millimeter for millimeter. Vi ser i hovedsak etter flagellater (Ichthyobodo) og/eller ciliater (Apisoma, Capriniana, Trichodina, Riboscyphidia). Men også her overrasker ørekyten: Den første parasitten jeg ser, er ingen av dem vi forventer. Jeg finner derimot en Myxobolus sp.!

Ser du det litt triste, dråpeformede spøkelset mellom 40 og 50 på målstreken? Det er mikroparasitten Myxobolus sp. Foto: Fra eget arkiv

Over målstreken, mellom 50 og 60, er en Myxobolus sp. Foto: Fra eget arkiv

Nok en Myxobolus sp., ved den hvite boblen i midten. Foto: Fra eget arkiv

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oppsummerende tanker om praksistiden

Praksistiden har på mange måter svart til forventningene: Gjennom en kombinasjon av egne erfaringer og mini-foredrag fra forskerne jeg har jobbet med har jeg lært mye nytt, og fått motivasjon og inspirasjon som jeg tar med meg videre i utdanningen. Men jeg har også opplevd mye annet som jeg ikke forventet.

 

Forskning: Forventing vs. virkelighet

I forrige blogginnlegg var jeg så vidt inne på dette med uperfekte data…
Opplevelsen på laboratorieøvelser i andre fag er som følger: Man får beskjed om hvilke metoder og hvilket utstyr man skal bruke, hva man skal se etter, og hvilke resultater man kan forvente. Når man skal se på et preparat i mikroskop, er det også gjerne fine prøver, hvor det man skal studere er lett å få øye på. Man får kanskje til og med en liste med anbefalt litteratur.

I virkeligheten derimot, når man driver med forskning, er ikke prosessen like strømlinjeformet… For det første, så var jeg ikke virkelig klar over hvor mye arbeid som ligger bak bare det å gjennomføre forsøket, og samle inn data! Altså jeg visste det, men jeg har ikke erfart det før nå. Det kan være snakk om mange timer ute i sludd og regn, eller en felttur hvor man ikke klarer å fange nok av det dyret man vil studere. Kanskje svikter noe av utstyret underveis i forsøket, og man får nok en feilkilde. Eller kanskje man sitter klar ved mikroskopet, og venter spent på fisken man har bestilt. Men så får man inn dyr som er i så dårlig stand at det hele må utsettes, man må tilbake til kontoret, og finne noen andre som kan levere over 100 stk av akkurat den fisken man trenger…
Og hvis man gjør et forsøk som ikke er blitt gjort så mye før, så vet man ikke alltid helt hva man skal se etter heller. Man kan på en måte si at man famler i blinde, til en viss grad.
Dette kan kanskje høres litt slitsomt ut. Og for all del, det er det: Forskning er hardt arbeid! Men personlig synes jeg det er litt betryggende å vite at man er aldri ferdig utlært som biolog: Det er alltid noe å oppdatere seg på, og man må alltid lese seg opp og fordype seg i litteraturen når man begynner på et nytt prosjekt. Det er fort gjort å tenke at når man er ferdig utdannet, så skal man kunne alt. Men kunnskapshull er altså helt vanlig, og dermed ingenting å skamme seg over!

 

To PhD, or not to PhD

Fordeler og ulemper. Hva som regnes som hva er opp til deg! Foto: Screenshot, fra eget arkiv

 

Jeg har også gjort meg flere tanker om hva jeg skal gjøre etter bacheloren: Skal jeg nøye meg med en master før jeg kaster meg ut i arbeidslivet? Eller skal jeg «gønne på», og gå videre med en doktorgrad mens jeg enda er ung?
Jeg har nå fått litt bedre innsikt i hva slags oppgaver man kan gjøre med «bare» en mastergrad, og hvilke oppgaver man kan få med en PhD. Jeg oppsummerer mitt inntrykk i tabellen på siden, kommenter gjerne om du er uenig eller vil legge til noe!

 

Som man kan se gir en PhD flere muligheter. Men samtidig, så frister det også å bli ferdig med student-statusen, og bare komme i gang med en eller annen karriere. Dette er ikke en avgjørelse jeg trenger å ta nå, men det føles allikevel greit ut å ha litt mer innsikt i hva fremtiden har å by på.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen tanker om formidling

Litt metablogging: Jeg har faktisk lært litt av å skrive blogg! For å kunne forklare venner og familie hva jeg gjør, så må jeg koke ned fakta til enkle, men presise forklaringer. Dette krever en evne til å zoome ut, og ha en overordnet forståelse. I tillegg må man ta et skritt ut av den akademiske boblen, og tenke litt over hvilke ord og uttrykk som er forståelig for «folk flest».
Det er også en øvingssak å finne et språk og en tone som er en passe blanding av faglig, underholdende og folkelig. Som student skriver man jo vanligvis akademiske tekster, med en bestemt struktur og satte regler.

Gjennom praksistiden har jeg også reflektert litt over forskningens rolle i samfunnsdebatten, som går litt på det samme: For at både folk flest og politikere skal kunne ta informerte beslutninger, må man kunne formidle sin kunnskap på en forståelig (men samtidig ikke for bastant) måte. I tillegg må man til tider være forberedt på litt motsvar og debatt.

 

Viktigheten av praksis

Undersøkelse av ørekyte. Foto: Trond Einar Isaksen

En kommentar jeg har fått fra flere kanter i forbindelse med praksis er «Ah, praksis ja! Det er jo en obligatorisk del av graden din, ikke sant?» Sannheten er jo at praksis på ingen måte er obligatorisk i bachelorgraden min, og det er mange andre valgfag som anbefales fremfor yrkespraksis. Det faktum at dette overrasker mange, sier kanskje noe om oppfatningen folk flest har av praksis: At det er viktig å ha både praktisk og teoretisk kunnskap.
For meg har praksis hatt en stor nytteverdi i form av et mer realistisk bilde av en karriere innen biologi, i tillegg til alle ferdigheter jeg har tilegnet meg såklart. Jeg har sett gode eksempler på hvordan forskjellig type kunnskap og vurderingsevner benyttes i hverdagen som forsker. Noen eksempler: Bioetikk (dyrevelferd og etisk forskning), klinisk arbeid, prøvetaking, planlegging, mikroskoperingsteknikk, fiskehelse, økologi, se problemstillinger i en større sammenheng etc.

 

 

 

 

Nå tror jeg det er på tide å runde av: Takk til Lfi NORCE for en fin praksistid, og lykke til videre med Supersat og andre spennende (og viktige) prosjekter!

 

 

 

 

 

 


Legg igjen en kommentar til Gaute Velle Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

One thought on “Uventede funn, abstrakt kunst og refleksjoner rundt praksis