Dette er min kollega Mali. Hun er hjemmekontorets fremste ekspert på mindfullness, i tillegg til en slags biolog (hun er ofte på felt for å samle snegler, mus og fugl). Foto: Fra eget arkiv

Hallo fra hjemmekontoret!

Hos meg går dagene stort sett i eksamenslesing, og noen timer her og der hos Lfi NORCE… Vil du vite hva disse timene består i? Så les videre da vel!

Bunndyrene skal testes

Du husker kanskje at jeg i slutten av forrige blogginnlegg nevnte en felttur?
På den solfylte dagen ute ved Flesland samlet vi inn Isoperla (en døgnflue) og Asellus (et krepsdyr) til Supersat-prosjektet. Bunndyrene skal utsettes for det samme gassovermettede vannet som fiskene: 100% (kontroll), 105%, 110%, 115% og 120% gassmettet vann. Vi kjører to paralleller per nivå.

Slik kan en hverdag på Supersat se ut. I bakgrunnen er karene med de forskjellige nivåene av gassovermetning, på bordet lengst fremme sjekkes bunndyrene. Foto: Fra eget arkiv

Gode naboer? Slik ser det ut oppi et kar. Bunndyrene er i burene, fisken svømmer ved siden av. Foto: Fra eget arkiv

Tåleevne hos bunndyr er ikke fullt så godt dokumentert som hos fisk, og de studiene som finnes viser store forskjeller fra art til art. Hos noen førte bobledannelser på innsiden av kroppen til at de døde etter hvert. Hos andre arter førte ikke gassboblene til dødelige skader, men oppdriften hindret dem i å holde seg til sitt naturlige habitat, og de dør sannsynligvis som følger av enten sult eller predasjon (Pulg et al., 2018).

Her ser vi to Asellus som har fått ei svær boble på innsiden av brystet. Dette gjør det nærmest umulig for dem å klamre seg til bunnen! Foto: Fra eget arkiv

Isoperla. Her kan vi se at det har festet seg noen bobler på utsiden. Dette kan føre til oppdrift. Foto: Gaute Velle

Bunndyrene våre sjekkes hver dag: Vi henter burene opp av vannet, og noterer følgende: Er noen døde? Flyter noen som følger av gassboblene? Kan man se bobler på eller inni noen av dem, eller noe annet uvanlig? Hvor mange har byttet skinn? De døde dyrene legges på sprit, og dagens data legges pent og pyntelig inn i et excelark, som senere vil bli brukt til statistiske analyser. I tillegg til denne rutinen, må det også litt vedlikeholdsarbeid til: Burene vi lagde viste seg å variere i kvalitet, da filtduken enkelte steder hadde løsnet fra boksen, og dermed blitt rømningsvei for lure smådyr. Så her må det en ny runde med lim (selvsagt vannfast) og sandpapir til!

Dette laboratoriearbeidet er rutinepreget, og krever ikke enorm tankekapasitet. Det fine med det er at det gir rom for refleksjon: Mens jeg står der og noterer meg alle slags avvik (defekt bur, og dermed muligens rømlinger, bunndyr som ikke tålte transporten, tilsynelatende små forskjeller i dødelighet på 100% og 120% m.m.), så tenker jeg: Hvordan skal man kunne klare å se et resultat, en tydelig tendens, blant alt dette «rotet»? …Statistikk!
Som foreleseren min i biostatistikk sier: Biology is noisy! Dette semesteret har jeg fulgt undervisningen i et biostatistikk-fag, og det blir stadig mer og mer tydelig for meg hvor hjelpeløse vi biologer hadde vært uten matematiske verktøy. Det å kunne kombinere kunnskap om biologi med evnen til å analysere (tilsynelatende uklare) data er gull verdt.
Det kommer ikke til å være min jobb å tolke resultatene i Supersat, men en dag står jeg der kanskje med mitt eget prosjekt, og da vil denne erfaringen være grei å ha med seg videre: Det å oppleve i praksis at data ikke alltid vil være like perfekte som eksemplene fra forelesningene i grunnleggende biologi, er en noe jeg tar med meg fra praksistiden. Og det belyser også behovet for gode ferdigheter innen statistisk analyse, noe jeg sterkt vurderer å fordype meg mer i senere i utdanningen.

Nordlig marflo. Foto: Fra eget arkiv

I tillegg til Isoperla og Asellus, så samlet noen fra Lfi-gjengen inn Gammarus lacustris (nordling marflo, ei type tangloppe, krepsdyr) på Hardangervidda. Dagens funfact: Visste du at marflo, sammen med et par andre krepsdyr, bidrar til den røde fargen på kjøttet hos ørret? Dette skyldes stoffet astaxantin, et karotenoid som primært produseres av alger, som igjen blir spist av krepsdyr (som marflo). Så med andre ord: Ørret med svakere farget kjøtt, kan være en indikasjon på lav bestand av krepsdyr.

Vakre Aurland

Elven i Aurland. Foto: Fra eget arkiv

Etter ca. 3 uker ble det på tide å introdusere nye bunndyr i Supersat. Vi dro på dagstur til Aurland på let etter Amphinemura (en steinflue), Ephmerella (en døgnflue) og Diura (en steinflue).
Været var nydelig denne gangen også, dog litt kaldt, og det var litt sterk strøm og høyt vann i elva akkurat i dag (vannkrafteverket hadde visstnok nettopp åpnet demningen). Vi prøvde så godt vi kunne å stå i mot strømmen, og få tak i så mange dyr som mulig før dagen tok slutt. Jo flere jo bedre.
Det er artig hvor mye man lærer på kort tid når man får jobbe i praksis: Fra å starte dagen med å ikke kunne se forskjellen på mylderet av insekt man skal sortere, til å innen et tiendedels sekund vite nøyaktig hva slags dyr man har skimtet i hjørnet.

Dyrene fra Aurland ble også satt i gassgradienten (karene med de forskjellige nivåene av gassmetning), og sjekket på samme måte som dyrene fra Flesland. De overlevende fra forrige runde ble satt i et kar med ekstra høy gassmetning (et sted mellom 130-170%), for å sjekke hvordan de klarer seg under mer ekstreme forhold.

Kart, kart på skjermen der, hvem slipper ut mest plast i landet her?

 I tillegg til å sjekke bunndyrene, har jeg også fått litt dataarbeid jeg kan gjøre hjemmefra. Som forsker er det ikke uvanlig å sjonglere flere oppgaver samtidig… Et eksempel på dette er at ved for eksempel gytefisk-telling i diverse elver, så noterer Lfi-gjengen seg også hvor mye makroplast (altså synlige, store biter med plast) det er i elven. Med det samme man er der ute, hvorfor ikke samle inn data til flere forskjellige prosjekt!
For å kunne avgjøre hvem de største synderne bak plastforurensing er, må mengden og typen plast (plastposer, tau, engangsbestikk m.m.) veies opp mot hvilket type landskap (og dermed mulige kilder) det er langs elven. Eksempler: Landbruk, hovedvei, urbane strøk, skog etc.

Jeg og min pelskledde kollega la dermed ut på en (digital) reise langs Norges elver, og sammenlignet sone-kart (elvene er delt opp i soner) med satellittbilder for å konkludere hvilket type landskap som dominerer hvilke soner av elven.

Sammenligning av sonekart (til venstre) og satellittbilde (til høyre) av Etne-elven. Foto: Screenshot, fra eget arkiv

Kilder:

• https://forskning.no/partner-bakgrunn-havforskningsinstituttet/bakgrunn-denne-orreten-kan-ha-hvitt-kjott/296579
• https://norceresearch.brage.unit.no/norceresearch-xmlui/handle/11250/2626856
• https://www.norgeskart.no/#!?project=norgeskart&layers=1002&zoom=4&lat=7197864.00&lon=396722.00