Fiskestalkning må det jo være lov å kalle det, når man tar et utvalg fisk og ser hvor de beveger seg i elvene gjennom hele livsløpet? I dette innlegget kan du rett og slett lese om hvordan man stalker fisk.
Innsamling av data kan vise fiskens bevegelser i vassdrag og er av særlig interesse om man vil undersøke om fisken klarer å komme seg forbi menneskeskapte hinder i elvene. Nå tenker du kanskje: «hvem er det som bygger hinderløype i vassdragene?» Jo det er faktisk ganske mange, for hver gang noen beslutter å bygge boliger, veier og kraftverk i nærheten av elver blir det naturlige habitatet endret. Habitatet kan endres av en rekke faktorer som: forsøpling, flomsikring, elver som legges i rør under veibygging eller demninger som bygges for å kontrollere vanntilførsel til kraftverk. LFI jobber mye inn mot næringer for å rådføre hvilke hinder fisken kommer seg forbi og hvilke som gjør at fisken ikke får utført sine naturlige vandringer. I perioden jeg har vært i LFI, har jeg fått innsikt i hvordan ekspertkunnskap på ulike fagfelt, finner smarte løsninger for å minimere effekten av menneskelige endringer i habitat. Undersøkelser for å se hvilke inngrep som er utført i elven som er problematisk eller for å overvåke om nye løsninger fungerer som ønsket er vanskelig og tidkrevende kun ved observasjon. For å opparbeide seg lokalkunnskap om ulike vassdrag og fiskens vandringsruter, utføres derfor blant annet forskningsprosjekter hvor fisken merkes med PIT-merker (Passive Integrated Transporders).
PIT-merking av fisk, er en metode som muliggjør innhøsting av data på følgene måte: Fisk fanges enten i det fri gjennom blant annet elektro-fiske, eller så merker man et utvalg av fisk fra et klekkeri. Så utføres en mini operasjon hvor fisken blir bedøvd før den får et lite snitt i buksen med skalpell og PIT-merket forsiktig dyttes inn. Fisken blir dermed så raskt som mulig plassert tilbake i vannet hvor den fort kvikker til igjen. Antenner laget av ledninger og rørsystem settes så opp på ønskede lokasjoner langs elven. For hver gang en merket fisk blir detektert lagres det unike identifikasjonsnummeret for individet og tidspunktet fisken passerte antennen. På denne måten kan man effektivt samle inn data, gjennom fiskens livsløp. Data som høstes inn kan analyseres i eksempelvis statistikkprogrammet R for å analysere eksempelvis: hindringer fisken ikke kommer seg forbi. Tiltak kan utføres for å restsurere dette strekket av elven om det regnes å være gunstig for bestanden i området. Under siste felttur satt vi opp og vedlikeholdt antenner i bunnen og toppen av en fisketrapp i Drammen og Skien. Disse antenne vil gi nyttig data, for å dokumentere om fisketrappene fungerer som vandringsruter for fisken.
Restaurering av antenne i fisketrapp i Drammenselven.
Fisketrapp i Drammenselven.
Innsiden av fisketrappen
Data som innhøstes kan også gi informasjon om forhold utenfor vassdraget, særlig om eksempelvis laks merkes hvert år på flere lokasjoner. Slike datasett fra en årrekke kan vise om det er avvik fra normalen, som uventede nedganger i populasjon som kan indikere at store deler av fisken dør i havet, før den returnerer til elven for å gyte. Hos brunørret, er det slik at fiskens genetikk avgjør om brunørreten blir boende i elven, eller søker mot havet. Fisken som drar til havet kaller vi for sjøørret og denne fisken er særlig aktuell å følge med tanke på lakselus problematikken. Sjøørreten vandrer til havet etter smoltifisering, som i glade Mai-dager kan bli sett på som ørretens konfirmasjon. Den er altså nesten voksen, og har undergått fysiologiske endringer i kroppen som gjør den klar for et liv i sjøen.
Tettheten av lakselus i fjordsystemet på den første vandringen ut til havet vil påvirke hvor mange i årskullet som overlever. Det er nemlig slik sjøørret og annen laksefisk med høy tetthet av lus, kan dø av skadene. Dette er fordi lakselusen er et parasitisk krepsdyr som beiter på fisken og lager sår som gjør at fisken blant annet kan få infeksjoner som kan være dødelig. Når sjøørreten er moden for å få egne barn, vandrer den tilbake til elven den ble født i for å gyte. På ferden tilbake i elven, blir den igjen synlig i dataene når den passerer antenner som er satt opp. Datasett over lengre tidsperioder gir grunnlag for å se hvor mange av hvert årskull som vender tilbake til elven for å gyte og dette gir gunstig kunnskap vedrørende tilstanden til populasjonen. LFI kan etter mange år med data innsamling i en rekke vassdrag, ha oversikt over hvilke tidsperioder fisken vandrer. Kunnskapen har i sammarbeid med oppdrettsnæringen sørget for avlusning og minimalt lusepress i fjordsystemet når eksempelvis sjøørreten vandrer forbi på sin reise til havet. Slike tiltak bedrer sjansene for overlevlse hos fisken. Lakselus er et ufattelig stort problem i Norge, og å få innsikt i at metoder som «laksestalking» kan bidra til å beskytte villfisk mot menneskeskapte trusler er noe av det beste med internshippet mitt hos LFI. Det gir meg håp om en fremtid som biolog hvor jeg kan bidra til å redde artsmangfoldet, selv i 2019, midt i klimakrisen!
Siste og fjerde blogginlegget kommer i Juni! Jeg lover å skaffe masse bilder til det siste innlegget. 😀