Det går ikke alltid som man hadde håpet


Da var det dags for neste blogginnlegg, dog noget sent. Jeg stortrives ute på Espegrend med både arbeidsoppgavene og de flotte menneskene som jobber der. I den siste tiden har vi jobbet med litt diverse nye 18928229_10158750340715384_610538652_nprosjekter, blant annet et prosjekt som skal ta for seg den såkalte «feeding»-raten til disse sjarmerende sjøpungene. Vi har målt og beregnet oss frem til en 20-30 dyr med ca samme lengde og tykkelse, og vi har rett og slett brukt superlim til å få festet dem godt på baksiden av en bit borrelås. Vi hadde også en rekke med 3-liters bøtter som vi fylte opp med sjøvann og tilsatte en viss konsentrasjon alger. Disse bøttene hadde en remse av motsatt borrelås som det som var limt på tunikaten, noe som var meget vesentlig fikk jeg erfare da jeg desperat prøvde å få sjøpungen til å feste seg til bunnen og de fløt opp til overflaten gang på gang. Så da dét var på det rene, kunne vi plassere ut sjøpungene, én i hver bøtte. Jeg har lagt ved et bilde nedenfor av rekken bøtter med tunikater oppi, og dere ser også tubene som er koblet til pumper som skulle hjelpe til å holde en stabil strømning av vann gjennom hele forsøket og forhindre sedimentering til bunnen. Vi brukte også en «pamas particle counter» som skulle måle mengden partikler i bøttene ved gitte tidspunkt. Til høyre her ser dere et bilde av herligheten. Etter litt prøving og feiling kom vi frem til at å ha tre bøtter med dyr og én kontrollbøtte uten dyr, var det mest effektive, og vi fikk fine resultater. Når vi hadde flere enn fire bøtter av gangen gikk det for lang tid mellom hver måling av samme bøtte (Pamasen kan bare måle en av gangen), og vi gikk glipp av kritiske punkter, og vi fikk en resultatkurve som hadde rask nedgang i partikler ved de første målingene, før den flatet ut og indikerte at dyret begynte å «sulte», altså begynner å gå tom for algepartikler å filtrere. Når vi hadde ett dyr med kontinuerlig måling, så fikk vi et18944505_10158750340780384_1164016279_n alt for lite tidsrom til at vi kunne konkludere med noe særlig av opptaksrate til dyret. All denne knotingen er en del ut av det å være praktisk i arbeidet, og det å skulle fremlegge nye typer forsøk. Det er ikke alle idéene man har i hodet som fungerer i praksis, og plutselig er det noe som funker som man overhodet ikke hadde trodd skulle gå i det hele tatt. Slik opprettholder man spenningen i kvardagen.

Disse målingene skulle hjelpe oss med det neste forsøket som involverte microbeads AKA mikroplast. Denne delen hadde jeg gledet meg masse til, da vi alle nå den siste tiden virkelig har fått øynene opp for skaden mikroplast utgjør i miljøet vårt. Vi skulle bruke det vi lærte om opptaksraten til sjøpung uten mikroplast tilstede, til å sammenlikne med resultatene vi fikk da vi hadde en viss konsentrasjon mikroplast i tillegg. Bakgrunnen for dette forsøket å teste ut om vi kunne se om dyrene filtrerte mikroplasten, om de brukte dem i celleåndingen, altså at vi ville finne dem igjen i vevet til dyret, eller om de skilte dem ut igjen ved avføringen. Denne delen gikk greit helt til vi skulle tilsette dyrene. I starten av forsøket skulle vi sjekke partikkelmengden uten dyr tilstede, og dagen etterpå skulle vi kopiere dét, men da også plassere et dyr oppi. Da skar det seg helt. Plutselig nektet mikroplasten å samarbeide, den sank til bunnen og den festet seg på alt av overflater i bøtten, det være seg selve bøtteveggene eller borrelåsen. Så der var det lite å hente. Men det er lærdom det også.

Nå har jeg et par dager igjen ute på Espegrend, og det er grådig vemodig å tenke på at praksisoppholdet nærmer seg slutten, men jeg er også spent på hva de siste dagene der ute vil bringe.

Vi snakkes plutselig! Auf Wiedersehen my fellahs

 

Leave a comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *