Biolog inne, biolog ute. 1


Hei bloggen (nå har jeg også sagt det),

For å starte med noe relevant:

Jorden vår er ekstremt unik, og det er ingenting som fascinerer meg mer enn den. For å sette ting i litt perspektiv for den som tar planeten vår for gitt, her er et lite regnestykke:

Jorden er en liten planet i et solsystem bestående av 1 stk. stjerne (ingen liv) og 6 andre planeter hvor vi heller ikke kjenner til noe liv. Neste solsystem utenfor planeten vårt er det anerkjente Alfa Centauri, hvor vi heller ikke forventer å finne liv, men si at du kanskje ville dra dit for å sjekke? Historiens raskeste romfartøy brukte omtrentlige 10 år på reise til Pluto. På det raskeste hadde den en topp hastighet på omtrentlige 58 000 km/t. Dette var ikke snitthastighet og mennesker kunne aldri overlevd påkjenningen New Horizons gjorde, men for argumentets skyld skal du få dra i den hastigheten likevel.. Avstanden fra vår sol til Alfa Centauri er omtrentlige 4,37 lysår unna (henholdsvis 3,9×1013km).. Det vil med rask hoderegning ta deg omtrent: 76759,5 år å dra til den nærmeste stjerne hvorav mellom vårt solsystem og dit, finnes det omtrent ikke en gang vakuum.. 76 tusen år for ikke å finne noe som er i NÆRHETEN av det som skjer på denne planeten.. Så unik er den. (Vær grei med naturen vår, takk på forhånd).

earth-and-bunch-of-boring-places

Etter X antall år med nesen i bøkene har konseptet om hva en biolog egentlig driver med vært en vag tanke og en løsluppen snakkis med medstudenter. Familiemedlemmer og kjente som spør hva jeg skal bli har blitt bakgrunnsstøy. Men med hånd på hjertet har jeg egentlig aldri helt visst det selv. Selvfølgelig har man en ide om HVA de jobber med, enten det omhandler mikrobiologi, biokjemi, økologi etc. , men antall innblikk i HVORDAN en biolog jobber har vært til dags dato tilnærmet lik null. I forrige blogginnlegg pratet jeg om datainnsamling og kontorarbeid både i sin klassiske excel-vondtiryggen-renehender versjon, og den mer biologiske labfrakk-vondtiryggen-graveihjernen-versjonen. Men i denne episoden av «Bloggen viss tittel alltid forrandres» skal det prates om det absolutt beste aspektet ved å være biolog i mine øyne.

Alt som lever og alt som skjer i naturen er helt uoverkommelig imponerende. Og selv om det er klart at det er ekstremt viktig å lese litteraturen for å få en forståelse av naturen, så er det ingenting som setter teorien i bedre perspektiv enn å kunne se ting first hand. Hos LFI skulle dette vise seg å være en enormt stor del av arbeidsdagen, for ikke bare er de ekstremt flinke biologer som har lest pensum, men de drar også ut i naturen for å passe på at det stemmer.

I Byglandsfjorden eksisterer en helt spesiell stamme Laks som vi kaller Bleke. Stammen var teknisk sett utryddet, men ble re introdusert og siden har den stått ovenfor en hel haug med utfordringer som veiutbygging, ødelegging av habitat, kraftstasjoner etc. LFI er igjen «hands on» og har jobbet på en rekke prosjekter for å ivareta dette miljøet. Første feltarbeidet jeg var med på ble altså en tur til byglandsfjorden for å sjekke ut et gyteområde som visstnok hadde grodd igjen med krypsiv (enda en utfordring for bleka). Det ble brukt et eksternt firma som spesialiserte seg på å lage utstyr som skulle kunne rive opp krypsiv fra substratet, samtidig var en lokal biolog som jobbet for kommunen tilstede. Herfra var det bare å følge med og lytte. Biologenes samarbeid med næringen og ikke minst dialogen mellom biologene selv var spesielt interessant. For å ha øyne i elven, for å betrakte situasjonen og for å gjøre en mening, måtte man rett og slett ut i vannet og se. Krypsivet måtte fysisk plukkes bort, og det finnes ikke alltid en svært «vitenskapelig» metode hvor man evt. bare kaster noen kjemikalier i vannet og ting ordner seg av seg selv. Noen ganger må vi mennesker faktisk ut å gjøre noe på egenhånd for at ting skal skje.

img_20161003_142430 Byglandsfjorden.

Ved min andre anledning til å gå på feltarbeid skulle jeg være så heldig å få tilbringe 5 dager i Aurlandsdalen. Dalen hadde i sin tid en av de friskeste og største laksebestandene i verden. I senere år har den dessverre blitt noe redusert, og når ting går galt i ferskvann, så er LFI der for å fikse. Her var det mange forskjellige arbeidsoppgaver om skulle utføres. Jeg var så heldig å få være med på kartlegging av gyteområder oppover i elven. Her fikk jeg en guidet tur opp en av de vakreste dalene i verden for å DYKKE!

dscn1036(hallo arbeidsplass).

Så klart var arbeidsoppgaven vår ganske viktig og noe autonom, vi skulle strengt tatt telle plasser hvor laksen kunne gyte.. 1, 2, 3, 4… etc. Men hallo, dette gjør man med dykkerdrakt og hode nedi vannet, hvor man får se noen beist av noen laks og ørret man aldri har sett makan til, i sitt naturlige element. Aldri hadde jeg sett for meg hvor utrolig lett en arbeidsdag kunne være når omgivelsene var så utrolige. Når jeg sier arbeid, mener jeg livsnyting. Å telle gyteområder er viktig, og det ble gjort, men heiane for en plass å jobbe. Kan jeg bli med en gang til? Å kunne være ute i miljøet man studerer, å kunne se «live» alle de økologiske interaksjonene man leser om, eller fører data om, eller man forsøker å lære om, er ingenting annet en utrolig. For en som liker å være ute i naturen, og heller ikke skyr unna kontorarbeid som omhandler den, så må det å få jobbe som biolog være den riktige stien å velge.

Når denne dammen er arbeidsplassen din og du tilbringer den sammen med en Laks på ca. 7kg så er det lett å være fornøyd.

dscn1035dscn1017


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Én tanke om “Biolog inne, biolog ute.

  • Gaute Velle

    Godt sagt: «For en som liker å være ute i naturen, og heller ikke skyr unna kontorarbeid som omhandler den, så må det å få jobbe som biolog være den riktige stien å velge.» Og så er vi heldige i LFI; vi har muligheten til å utgjøre en forskjell. Da gjelder det å tørre å stikke hodet frem. Og da bør kunnskapen sitte. Og den sitter bedre dersom man jobber hardt med studiene.

    Gøy blogg!