Prosjekt svartelistebeist @BIO298 1


indoor-plant-killer

Brått var det sommer og ferie for viktige kontaktpersoner, og forsøkene mine ble utsatt til alle var tilbake på pinebenken. Men så snart starskuddet lød, gikk ting kjapt for seg! Før sommeren hadde jeg planlagt alt, tigget mange kilo med kompostjord fra BIR, skaffet plass på veksthusene på Milde og lokalisert offerpopulasjonen: slireknebuskaset ved starten av løvstien.

Jeg følte meg litt suspekt der jeg klatret opp på murgjerdet og lusket innover i slireknehavet med kniven på beltet og svarte søppelsekker i handa. Hva kunne vel beboerne i blokkene på andre siden av veien tro? «Her skal noen kvestes!», tenkte de kanskje. Og de hadde jo for så vidt rett i det, om man kan kalle en kvart populasjon med parkslirekne for «noen». Uansett, en refleksvest med «Grønn Etat» på ryggen hadde kanskje vært tingen.

To sekker med slireknerøtter og stengler ble fraktet tilbake til universitetet. I solsteiken på universitetstaket startet arbeidet med å partere forsøksobjektene (for makabert?). Stenglene til slirekne er hule, og var derfor en enkel sak å dele opp, men røttene viste seg å være massive og ekstremt kompakte, og etter en intens men lite produktiv kamp mellom kniv og rot, innså jeg nederlaget, samt faren for egen helse, og syklet hjem etter sag. Etter at plantene var delt opp i omtrent samme størrelse som materialet som kommer ut av grovkapperen til BIR, blandet jeg en og en bit av stengel eller rot sammen med kompostjord i en lufttett pose. Plantematerialet skulle utsettes for 6 ulike varmebehandlinger for å etterligne forholdene de utsettes for i en komposthaug hos BIR:

  1. 50°C, 2 timer
  2. 50°C, 24 timer
  3. 50°C, 1 uke
  4. 70°C, 2 timer
  5. 70°C, 24 timer
  6. 70°C, 1 uke
20150819_095700

Første runde i tørkeskapet

5 rotbiter og 5 stengelbiter på hver behandling. En kontrollgruppe med rot- og stengelbiter lå under samme forhold (mørkt, i jord), men i romtemperatur. Hensikten med alt dette var altså å kunne gi en indikasjon på om plantebitene kunne overleve de høye temperaturene i BIR-komposten.

Etter behandlingen ble prøvene plantet ut i veksthuset på milde, der de fikk omsorg og kjærlighet i form av lys, varme, vann og overvåkning fra nysgjerrige  gartnere.

Resultatet ser dere her:

20150828_152559

Spirer fra rotbiter etter 2 uker

20150917_161857

Spirer fra rotbiter etter 5 uker

20150917_162140

Eneste spire fra stengelbiter

Kort oppsummert: Stenglene var ikke spesielt spirelystne, verken kontrollene eller de som var varmebehandlet. En liten, tapper uteligger er karen på bildet over, som hadde stått i 70°C i 2 timer.

Røttene var noe mer spirelystne. Etter 1 mnd i veksthuset hadde samtlige konkroller spirt, alle fra 50°C 2 timer – behandlingen, 3 av fem fra 70°C 2 timer – behandlingen og 1 av fem fra 50°C 24 timer – behandlingen. Ingen fra 1 ukes- behandlingene spirte.

Med såpass få replikater som jeg brukte, kan jeg ikke konkludere noe med sikkerhet om plantebitene som ikke spirte. Om jeg hadde hatt 50 replikater istedenfor 5, er det godt mulig at noen hadde spirt også fra 1 ukes- gruppa. Men dette var bare et pilotprosjekt, og en annen av mine arbeidsoppgaver hos Grønn Etat har vært å initsiere et større svarteliste-eksperiment med flere parter involvert.

Det jeg derimot kan si med sikkerhet utifra dette eksperimentet er at slireknerøtter tåler å utsettes for temperaturer så høye som 70 grader minst i 2 timer, og temperaturer på 50 grader minst så lenge som 24 timer.

I kompost-sammenheng leder dette opp til tre viktige fakta/oppfordringer:

  1. Hageeigere burde definitivt brenne slireknerester, ikke blande den inn med verken egen kompost eller den som sendes til BIR.
  2. BIR burde fortsette med nåværende praksis – å ikke ta imot hageavfall med kjente slirekneforekomster.
  3. Parkslirekne er et hardbarka beist!

Takk for nå

Sigrid


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Én tanke om “Prosjekt svartelistebeist @BIO298