Jeg heter Mari Vold Bjordal og driver fortiden med en Bachelor i Biologi ved UiB. Dette semesteret har jeg valgt å ta et fag kalt BIO298 – Yrkespraksis i biologi II, som hovedsaklig går ut på å arbeide 200 timer hos en bedrift med faglig relevanse til studiet. Sammen med Roymond Olsen, har jeg vært så heldig å få plass på tunikatprosjektet til Uni Research, noe jeg lenge har vært svært interessert i.
Sekkedyr, kappedyr, sjøpung, tunikater – de kan kalles for så mangt.
Tunikater er relativt simple dyr som hovedsakelig består av tarmer og ryggstreng omgitt av en kappe med to åpninger. De setter seg fast på nærmere hva som helst og bruker livet på å filtrere alger og andre små partikler som tilfeldigvis skulle flyte forbi.
Man skulle kanskje ikke tro det, men vi mennesker er faktisk nærmere i slekt med disse skapningene enn for eksempel litt mer mobile dyr som blekkspruter, insekter og edderkopper. Dette på grunn av en felles ryggstreng som evertebrater mangler.
Hvorfor i all verden har det blitt blest rundt en tilsynelatende ubrukelig vannsekk?
Spesielt tarmsjøpungen – Ciona intestinalis – har vært mye i det biologiske søkelyset i det siste. Greien er at dette er det eneste dyret man har funnet til nå som inneholder cellulose. I tillegg er denne cellulosen både tykkere og lengre enn den man finner i trær og planter og har dermed også flere bruksområder. Tunikatene inneholder også mye proteiner som kan utvinnes. Håpet er at dette proteinet kan brukes i fiskefôr som erstaning for importert soya som brukes i økende grad for å møte etterspørselen av oppdrettsfisk på markedet. De er utrolig lette å drive oppdrett på, ettersom de kun trenger et sted å henge seg fast på, samt sjøvann, noe som ikke akkurat er mangelvare langs norskekysten.
Vi skal hovedsakelig jobbe på et prosjekt omtalt som Tuniras, hvor det skal forskes på tarmsjøpung i kombinasjon med lukkede oppdrettsanlegg. Dette prosjektet er enda i oppstartsfasen, så vi har ikke fått noen spesifikke arbeidsoppgaver enda. Neste uke får vi være med ut på et annet prosjekt, Tunitec, som er et allerede godt etablert prosjekt hvor det testes ut hvordan man skal drive oppdrett på Ciona intestinalis på mest mulig effektiv måte. Jeg er veldig, veldig gira!
Selv om vi egentlig ikke har begynt arbeidet enda, har vi hvertfall skjønt en ting: det er fullt mulig å sette «tuni-» foran et hvilket som helst ord for å relatere det til tunikater. Eks: Tunitec, tuniras, tuniblogg, tunisjekt, tunidans (ja, det har allerede blitt lagd en dans), tunibåt, tunimann, etc.
Disse skapningene ser kanskje ubrukelig ut, men det skal skarpt motbevises i dette prosjektet!
Til neste gang,
Mari Bjordal
Wow dette hørtes spennende ut Mari!
Woho tunikater! Herlig blogg Mari 😀
Kommer til å bli en av dine fastelesere 🙂
For et spennende prosjekt! Nesten litt misunnelig nå. Hold oss oppdatert.
Så spanande! Eg likte det eg las og gler meg til å lese meir!
Spennende! Gleder meg å lese mer om dette 😀
Wow! Sjukt awesome! U go girl!
Fikk i både pose og sekk her, alt jeg ikke visste jeg ville vite om sekkedyr! Stå på Mari!!
Flinke Mari! Dette hørs kjempespennende ut 😀
Imponerende innlegg! Ser ihvertfall en som har gjort sjøpungleksa si!
Keep on filtrating mari!
For en flott blogg! Jeg gleder meg til å følge deg videre på tunikateventyr!
Pingback: Ciona førstedagpåjobbis :: Biologipraksis UiB
Kjempekul og spennande blogg, Tunimari! Eg skal følge spent med. Sei frå viss du treng hjelp til å ta antrekksbilder.
Venleg helsing din ven Linn.
Pingback: Ciona førstedagpåjobbis | Biologipraksis UiB