Den siste delen av praksisen min har foregått på hovedkontoret til Ocean TuniCell i Blomsterdalen. Her har de en velutstyrt lab, med mye fancy utstyr og maskiner. Kontrasten til «sjømannslivet» i Øygarden er ganske stor. Der farmen i Øygarden gav preg av oppdrettsindustri, og ting foregår utendørs i usterile omgivelser, er laben i Blomsterdalen ganske annerledes. Laben er et sted der hygiene og prosedyrer for håndtering av både biologisk materiale og kjemikaler er viktig. Alt er ryddig, rent og alt har sine faste plasser. I første omgang fikk vi ta del i den videre prosessen med foredling av cellulosen fra tunikatene. Det var en omstendelig prosess der cellulosen ble renset, både for hånd og kjemisk, i flere steg og over lang tid. Ettersom sluttproduktet skal brukes til medisinsk teknologi, er det uhyre viktig at det ikke er noen form for forurensning, hverken biologisk eller kjemisk, i det ferdige produktet. Alt ble nøye utført i henhold til grundige «SOP» (standard operating procedures). Tester og prøver ble tatt underveis og loggført slik at man kan være sikker på at produktet holder den nødvendige høye kvaliteten. Også her var det faktisk en del manuelt arbeid. I den første delen av renseprosessen måtte vann skvises ut av cellulosen. Det viser seg at cellulosen holder godt på vannet, så jeg fikk trent skvisemusklene i armene så mye at jeg kjente det dagen etterpå!
3D bioprinter. The future is now!
Noe av det jeg var mest spent på var 3D bioprinteren de hadde på laben. Da jeg så den på omvisningen første dagen, ble jeg veldig fascinert. Jeg har selv holdt på litt med vanlig 3D printing, så jeg var veldig nysgjerrig på hvordan man kan printe i biomateriale. Heldigvis fikk vi prøve den, og jeg fikk litt bruk for kunnskapen min om 3D printing og «slicere» (program som deler opp 3D modeller i tynne lag før printing). Det var mye likt og gjenkjennbart, men en stor forskjell var at istedenfor å ha plastfilament i store ruller, slik jeg er vant med, hadde vi biomateriale i sprøyter. På grunn av dette var dysestørrelse og trykk viktige faktorer for å få til vellykket printing.
Liten del av bioprintet aorta med klaffer.
Etter et par forsøk fikk jeg printet en liten bit av en aorta med hjerteklaffer som jeg fikk med meg hjem. Klaffen jeg printet var riktignok ikke fullt brukandes, jeg printet i utgangspunktet kun «stillaset» i nanocellulose. Nå har det seg slik at printeren har flere dyser der man for eksempel kan ha stamceller, i en og nanocellulose i en annen, så alt ligger til rette for at 3D bioprinting av organer er en realitet. Det er litt mindblowing å se hvor langt teknologien har kommet!