Hjertet, det pumper oss gjennom livet og livet gjennom oss. Stopper det å pumpe i 20 sekunder besvimer vi, noen minutter og hjerneskade blir resultatet, og hvis vi ikke får pumpet blod rundt i kroppen på mer enn 8 minutter er døden nærliggende. Alle muskler i menneskekroppen har en funksjon og mange er helt avgjørende for overlevelse, men for oss mennesker har det alltid vært en muskel som har stått over de andre, ikke bare på grunn av dens åpenbare verdi i form av å være en livsviktig muskel, men også som et symbol, hjertet. Vi finner hjertet mitt i senteret av menneskekroppen, inne i brysthulen bak lungene. Det knytter hele kroppen sammen gjennom det sirkulære systemet, men opp igjennom har vi også tillagt det andre mer abstrakte verdier, som et sentrum for følelser og kjærlighet. Det er mye å si om hjertet, og de fleste kan være enige i at det er fascinerende, men hvordan lærer en egentlig best om hjertet? Ved å kutte gjennom det så klart!
Og det var akkurat det jeg tilbrakte ukene før påske med å gjøre. Hundrevis av hjerter, titalls elever og like mange labtimer. Læringssubjektene var ungdomsskoleelever, ikke det mest tilgivende publikummet, og for en formidlingsnovise var det litt som å bli kastet til ulvene. Jeg forventet det verste og forberedte meg selv på pubertale utbrudd og frekke kommentarer. Nervøsiteten gjorde seg absolutt gjeldende før mine første runder, men heldigvis var jeg kun en observatør i starten og slapp og stå i skuddlinja. Vi var fire stykker på opplegget og jeg fikk se alle de andre forelese før det var min tur, så jeg hadde opparbeidet meg et godt arsenal med pedagogiske hjelpemidler da jeg stredet inn i ilden. Opplegget var som følger: Først en gjennomgang av hjertets funksjon, noen fun facts og litt av dets struktur, deretter selve disseksjonen med kommentarer underveis, og en liten oppsummeringsdel til slutt.
Jeg lærte verdien av lukkede spørsmål og ledende språk. Noen ble interessert, mange var for kule til å bry seg, men de hadde like fullt lært noe på slutten av timen. Det var en god dose dramatikk og ikke få besvimte, men etter de første gangene med dump i bakken lærte vi å kjenne igjen tegnene og plukke ut de hvite fjesene før de endte med nesa i gulvet. Vi geleidet dem ut i frisk luft og mange klarte å ta seg sammen og kom tilbake, noe reduserte, men fortsatt lærevillige.
Jeg kan med sikkerhet si at jeg er blitt en mye mer komfortabel formidler og jeg frykter ikke lenger å gå forbi gjenger med ungdomsskoleelever på gata – hva som er mer verdifullt er ikke godt å si…
Peace out (ja, jeg er down with the kids), Alva