Hallo!
Det er nå en liten stund siden jeg gikk av skipet, og har siden det nytt en rolig sommerferie på Østlandet. Tiden på Statsraad Lehmkuhl føles allerede nesten litt fjernt. Det er noe eget ved det å bo på et skip med tilnærmet null kontakt fra omverdenen, og der alt man ser omkring seg er hav. Det er som å leve i en egen liten boble, der hele verdenen består av skipet man er på og menneskene rundt seg. Det er litt som å sette resten av verden på pause for en stund, og det har i grunnen vært veldig fint.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg da jeg satte meg på flyet i retning Chile for å gå om bord på Statsraaden. Jeg var veldig spent, litt nervøs, men mest av alt gledet jeg med til en helt ny opplevelse. Jeg forventet også at det skulle være litt hardt til tider, og særlig i begynnelsen. Den første uken i ny jobb er jo alltid den verste. Og det var ganske tøft til å begynne med. Å sette seg inn i alle arbeidsoppgaver og bli kjent med ulike instrumenter og protokoller var ganske krevende. Jeg merket godt at jeg gjerne skulle hatt litt mer kunnskap og erfaring med de ulike metodene vi brukte for prøvetakningen. Det hadde også vært nyttig å vite litt mer om analysene som skal gjøres av prøvene i etterkant. Det kan gi en litt bedre forståelse for hvordan og hvorfor man gjør ting på en spesifikk måte. Praktisk erfaring er virkelig noe jeg føler man aldri får nok av.
Foto: Malin Nordby Kvamme Foto: Madelen Hegrestad
Det mest utfordrende med praksisen var nok likevel det å kjenne på ansvaret. Når jeg har vært på tokt med andre forskningsbåter tidligere er det teknikere og toktleder til stede som har ansvaret, planlegger og har oversikten. Men denne gangen var det jo bare oss tre forskningsassistentene, tre mastrstudenter, som nå skulle ta alt dette ansvaret alene. Hvis noe ikke går helt etter planen eller ikke fungerer som det skal – noe som gjerne skjer iblant når man driver med forskning – så ligger mye av ansvaret på dine skuldre. Det er litt skummelt, men det er også veldig lærerikt, og en god erfaring å ha med seg. Det hjalp også mye at vi var tre, og vi hadde et veldig godt samarbeid. Man har gjerne ulike erfaringer og kunnskap, og det kommer alltids godt med!
Foto: Malin Nordby Kvamme
Å være med og samle inn data for Havforskningsinstituttet har vært veldig interessant, og gitt et innblikk i hvordan det kan være å jobbe som forsker. Inntrykket jeg sitter igjen med etter praksis er at å jobbe som forsker er både krevende og spennende. Det krever mye arbeid og planlegging, det er kostbart, og man har kanskje bare én sjanse til å ta de prøvene man skal ta. Likevel er det mange faktorer man ikke kan planlegge like godt for, og ting går nok sjelden 100% etter planen. Å være litt løsningsorientert er nok en fordel. Om forskning er den rette veien videre for min biologikarriere er jeg fortsatt usikker på, men jeg føler kanskje jeg har et litt bedre grunnlag for å ta det valget nå, enn det jeg hadde før praksisen.
Dette er mitt siste blogginnlegg, så tusen takk for meg, og takk til Havforskningsinstituttet for at jeg fikk være med som forskningsassistent. Men aller mest vil jeg takke Madelen og Andrea, mine flotte forskningsassistent-kollegaer, som var med på å gjøre praksisen til en så fin opplevelse!
– Pernille