Etter 35 dager på sjøen ankom vi endelig Tahiti! Tiden har gått overraskende fort, men det var likevel deilig å ha føttene på fast grunn for noen dager. Som jeg nevnte i første blogginnlegg har jeg praksis om bord Statsraad Lehmkuhl. Dette 108 år gamle, 98 m lange og 12,6 m brede seilskipet har altså vært både hjemmet og arbeidsplassen min siden vi forlot Valparaiso 1. mai. Dette er med andre ord en litt spesiell praksis. I tillegg til å sette seg inn i arbeidsoppgavene må man også finne seg til rette i hverdagen på et skip. Det betyr blant annet å innrette seg etter rutinene om bord – når man spiser, bli vekket til faste tider, og å sove i hengekøye i samme rom som 35 andre. Det er jo en omstilling i seg selv, men så langt har livet på sjøen vært veldig fint!

Arbeidsoppgavene mine om bord består hovedsakelig av å samle inn data. Dette gjør jeg sammen med mine to kollegaer Madelen og Andrea, og det er vi som har ansvaret for forskningen om bord. Vi samler inn en rekke biologisk og fysisk data, og prøvene vi tar inkluderer mikroplast og mikrobiologi filtrering, vannisotop prøver, planteplankton prøver, klorofyll a, zooplanktonnett, registrering av pattedyr- og plastobservasjoner, fisking, eDNA filtrering og analyse, CTD og secchi disk. I tillegg har vi en meteorologisk værstasjon, bølgesensor og et ekkolodd som går kontinuerlig. Disse prøvene er tatt hele veien siden skipet forlot Arendal i august 2021, og blir tatt hele veien til skipet er tilbake i Bergen i april 2023.

Arbeidsdagen består av større og mindre oppgaver. Noen ting gjøres hver dag, sånn som vannisotop prøver og fisking, mens andre oppgaver gjøres med jevne mellomrom, som mikroplast- og mikrobiologifiltrering eller eDNA prøver, som gjøres hver tredje dag. Oppgavene er også av større og mindre omfang. Det er for eksempel langt mindre krevende å ta vannisotopprøve fra vanninntaket inne i maskinrommet på skipet, enn å ta CTD prøver og bruke secchi disk. Disse skal nemlig (helst) senkes rett ned i vannsøylen så vi kan se hvordan temperatur, salinitet og sikten i vannet endrer seg med dybden. Som dere kanskje skjønner er dette litt vanskelig å få til om skipet beveger seg fremover, ettersom instrumentene da bare ville blitt dratt etter båten. Når disse prøvene gjøres må derfor skipet stå så stille som mulig, og å stoppe en stor seilbåt tar gjerne noe mer tid og organisering enn å stoppe en motorbåt. Dette må derfor planlegges med mannskapet, og vindforholdene bør også være relativt rolige.

Selv om noen av instrumentene vi bruker var kjente fra før har det vært mye nytt å sette seg inn i. Det har vært mange forskjellige prosedyrer å lese, og ikke minst lære seg hvor man finner alt på skipet, hvem på skipet som har ansvar for hva og hvem man skal spørre. Fordi skipet har ligget kort tid til kai, rakk vi kun en rask opplæringsrunde før vi gikk om bord. Som forventet har det også vært svært dårlig med internettilgang midt ute på Stillehavet, som til tider har gjort det vanskelig å kontakte forskere hjemme om noe ikke fungerte som det skulle, eller man hadde andre spørsmål. Vi har med andre ord virkelig fått føle på det å arbeide selvstendig, og det å bruke de ressursene man har og menneskene rundt seg til hjelp.

Nå har vi igjen forlatt land og har satt seil i retning Cook øyene. Vi har ikke forskningstillatelse innenfor deres økonomiske sone, så da blir det noen dager med forskningsstopp og fri før arbeidet begynner igjen.

– Pernille