Vasset i kveite


Hei! Mitt navn er Tora Lervik og jeg går andre semester på master i Havbruksbiologi. Dette semesteret har jeg faget BIO299, som er forskningspraksis i biologi. I dette faget har jeg vært så heldig å få være med på et prosjekt som heter Eat2Grow. Dette er et prosjekt som går ut på å finne den beste fôringsstrategien for Atlantisk kveite i oppdrettsanlegg. Sammen med meg på prosjektet er også min gode venninne Malin Østervold, hun har også BIO299 dette semesteret.

Det første vi gjorde når vi startet på prosjektet var å lage prototyper av finnemerker. Disse merkene skulle vi senere bruke til å merke kveite i et oppdrettsanlegg i en liten bygd i Sogn, kalt Ortnevik. Fisken i Ortnevik skulle merkes med små elektroniske chips kalt PIT-tags. Slike merker skyter man normalt inn i kjøttet på fisken, men det kunne ikke vi gjøre. Kveiten i Ortnevik skal nemlig selges som mat når de blir store nok, og da kan man ikke ha små elektroniske bikker liggende inni fiskefileten. Dermed måtte vi improvisere og lage egne merker ved å lime PIT-tagene fast til såkalte finnemerker, som vi så kunne klype fast på finnene til fisken å la fileten være i fred.

Vi laget et par finnemerker med ulike design slik at vi kunne testet ut å se hva som fungerte best. De ulike designene vi hadde laget testet vi på en torskehale fra Meny, for de hadde skuffende nok ikke kveite i frysedisken denne dagen. PIT-tagene skal kobles opp mot antenner, som skal stå på ulike steder i tanken, slik at man kan spore fiskens bevegelser i tanken.

 

 

Etter at vi hadde bestemt oss for hvilket design vi skulle gå for med finnemerkene, startet Malin og meg en liten finnemerke fabrikk på en lab i 3.etasje på skolen. Her satt vi noen gode timer i et par dager og limte sammen PIT-tags og finnemerker helt til vi rundet 1000 stk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da alle de 1000 finnemerkene var ferdige, pakket vi dem forsiktig ned i fire esker, og vi var dermed klar for ferden til Ortnevik. Tidlig en tirsdagsmorgen satte vi kurs, og etter en uforutsett liten omvei kom vi oss omsider frem til den lille bygda. Her ble vi møtt av veilederne våre for prosjektet, Ana og Endre, og tusenvis av kveiter.

Fremme på anlegget begynte vi å gjøre klart arbeidsstasjonen vår og vi måtte selvfølgelig få på oss skikkelige klær. Vi pakket oss inn i et par lag med ull og en varm og god kjeledress så vi ikke skulle fryse, for selv om det var fint vær så var det litt kjølig i luften. På hendene fikk vi på oss et par lange vanntette hansker. Da gjenstod bare valget om hvem som skulle få på seg en vadedrakt, for en av oss måtte nemlig uti bassenget å bade med kveiten. Som den pysen jeg er sendte jeg Malin som første mann ut, så hun dro på seg drakten.

Ferdig innpakket i gode å varme klær spaserte vi alle med utstyr under armen ut på landgangen. Her var det ikke særlig god plass så vi rigget oss til på rekke og rad klare til å tagge fisk, mens Malin forsiktig hoppet uti vannet med fisk. Uti vannet hadde vi et lite bur som vi brukte til å samle sammen en pulje med fisk, for å lettere kunne fange dem opp med håv. På landgangen sto jeg og mikset klar bedøvelse i to kar som fisken skulle oppi, mens Malin sklei rundt i vannet og prøvde få fanget fisk. Det viste seg at kveite er en ganske lat fisk som ikke enkelt gidder å flytte på seg, og det skremte dem heller ikke at Malin trasket rundt ved siden av dem.

 

 

Da fisken var samlet sto jeg klar med håven og begynte å heise dem opp i tankene med bedøvelse. Etter et par minutter med venting var fisken bedøvet. Endre løftet da forsiktig opp fisken en og en på arbeidsbordet. Der ble de veid, målt og sjekket for skader før de til slutt fikk klipset på en av taggene vi hadde laget og ble sluppet ut i tanken sin igjen. På motsatt side av bordet satt Ana og noterte ned detaljene om fisken og nummeret på taggen som den fikk. Det tok ofte noen minutter før fisken våknet helt fra bedøvelsen, så vi fulgte litt med på dem til vi så de våknet skikkelig.

Etter at vi hadde merket ferdig fisk på denne posten, tømte vi ut vannet med bedøvelse, og flyttet oss videre til neste post. Her blandet jeg nytt bedøvelsesvann og Malin samlet sammen nye fisk. Så begynte hele operasjonen på ny. Slik holdt vi på hele dagen og ga oss først når det begynte å bli mørkt.

Neste morgen sto vi opp tidlig og dro ned til anlegget for å fortsette merkingen. Denne dagen var det min tur uti vannet med fisken, så jeg dro på meg vaderen, samlet motet og gled sakte ned i tanken. Til min overraskelse så var det faktisk ganske gøy å vasse sammen med alle kveitene. De var så treige og late uansett og brydde seg lite om at jeg var der.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Litt utpå ettermiddagen den tredje dagen av turen ble vi ferdig å merke fisk for denne gang. Senere skal vi opp igjen å tagge flere fisk, og da skal vi også se litt på antennen og hvordan de virker, så det gleder jeg meg til!

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.