Sebastian her igjen!
Vi har den siste månedene jobbet noen lange dager for å få høstet inn tunikater, jeg har vært med Ocean Bergen-teamet ut til lokaliteten deres i øygarden. Her har vi da tatt opp nett etter nett med tunikatfylte strukturer. Det har vært tungt arbeid, men for en smått leselei student, ganske deilig. Spesielt når man får arbeide utendørs i fint vær og med godt selskap!
Slik har arbeidet foregått: 
Ett nett med påvokste tunikater har blitt løfta opp av havet, opp på brygga via en kran, hvor vi rensker alle de påvokste tunikatene av. Vi sender så tunikatene gjennom en prosess som separerer den ytre kappen som er lagd av cellulose, kalt tuniken, og de proteinrike indre organene i dyret. Dette gjøres da de forskjellige delene av tunikaten kan ha veldig forskjellige bruksområder. Det indre dyret har mye næringsstoffer, og vil kunne passe godt til dyrefôr, mens tuniken er verdifull da cellulosen er av enestående kvalitet.
Når produktene er adskilt, blir de behandlet på forsjellige vis for å minke mengden vann før de kan transporteres, dette gjorde vi ved å tørke, presse, og ensilere.
Til venstre ser dere de tørkede indre dyrene som fordeles i poser i påvente fryselagring.
Tunikat-opdrett er ett svært nytt felt, der man fortsatt tester seg frem for å se hva som funker, og hvordan det burde gjøres. Potensialet er åpenbart stort, og mulighetene er mange. Det er utrolig spennende å følge med på utviklingen som skjer i næringen, og jeg kjenner det tenner håp i meg om å en dag kunne se det norske lakseopdrettet selvforsynt av norsk marin mat som ikke vil skade økosystemene rundt.
Å masseprodusere en vannrensende organisme, som funker som en essensiell matkilde høres definitivt svært lovende ut. Det ville kunne vært miljøvennlig, billig, og det kunne i teorien skape en egen industri langs store deler av norskekysten. Så om det går like bra som jeg håper vil det virkelig kunne være en positiv del av den norske opdretten. Og etter å ha sett begynnelsen på produksjonen med egne øyne krysser jeg fingra for at alt fortsetter like lovende som nå.
Hvem skulle trodd de rare vannpølsene man som barn angrep søsken med, skulle være en sånn ressurs?