Siste Runde


Andre og siste opphold på Runde går mot slutten. Det hele startet med en atter søvnløs natt på Hurtigruten, da Ophelia var spesielt ivrig rundt Stad natt til forrige mandag – i tillegg til alle andre stader på veien. Resten av dagen gikk med i en salig illusjon av å fremdeles være på båt, da øregangene mine er spesielt mottakelig for alt av turbulens og bølgebevegelse.

Den siste uken gått med til å titte og plukke i grabbprøver. Denne gangen har jeg jobbet en del alene, da Magnus har jobbet litt med en rapport angående tareoppdrett, mens vi de siste dagene har jobbet sammen om grabbprøvene. Som nevnt i forrige blogginnlegg er dette prøver tatt av NGU, Norges geologiske undersøkelser, som Runde Miljøsenter skal hente ut biologisk materiale fra, og som videre sendes til Havforskningsinstituttet for artsbestemmelse. Disse grabbprøvene er del av et større prosjekt for å kartlegge artssammensetningen i ulike naturtyper langs norskekysten. Systemet som brukes er NiN 2.0 (Natur i Norge), et type- og beskrivelsessystem for all variasjon i naturtyper, både på land og i vann.

Runde Miljøsenter har ansvar for den marine kartleggingen i området på Mørekysten, og marinbiologen Mona på senteret jobber med en rapport til dette prosjektet. Selv om speilrefleksen min (som ble brukt omtrent like lenge som min tidligere bloggkarriere varte) for lengst er lagt på hyllen, har jeg knipset prosessen med arbeidet rundt grabbprøvene, og hva som har vist seg å gjemme seg i prøvene. Følg med på nytt fra Møre for å se den ferdige rapporten – og min første nevnelse i en publikasjon!

Prosessen fra frossen sedimentprøve til et liv på sprit

Mens noen av prøvene byr på masse spennende observasjoner, byr andre prøver heller på en nokså ubehagelig opplevelse, da jeg gjentatte ganger har rynket på nesen og skyldt på Magnus, før jeg innser at prøvene antakeligvis kommer fra anoksiske sedimenter. Dette vil si at bakterier istedenfor å bruke oksygen som elektronkilde, heller benytter seg av eksempelvis svovel og hydrogensulfid, som ofte byr på en mindre hyggelig lukt. Førstnevnte scenarioet hadde dog ikke vært så utenkelig, da Magnus den siste uken har gått på en tvangsvegetarisk diett.

En sandrørsorm (Lagis koreni), eller også kjent som colgateorm grunnet dens gull»tenner», som lager og lever inni røret du kan se (deler av) til venstre.

I tillegg til lukt, kan også størrelsen på sandkornene i prøven gi en indikator på om prøven vil by på et stort artsmangfold eller ikke. Epifauna er organismer som lever oppå selve substratet, mens infauna er organismer som lever ì substratene. Det finnes mest infauna i veldig finkornede sedimenter, som mudderbunn, og færre organismer etter hvert som substratet består av større sandkorn og eroderte skjellrester. Ettersom vi i stor grad har jobbet oss gjennom sedimentprøver med en økende størrelse på sandkornene, opplever vi mot slutten at det nesten ikke er noen organismer i prøvene. Tidligere har det floret av ”levende” børstemarker, skjell, sjømus og slangestjerner, mens nå er vi heldige om det dukker opp en og annen børstemark.

Mye skjellrester, lite liv

Hei då!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *