Heisveis!

Arbeidet med tunikatene har blitt mer en hobby enn en jobb. Det har vært forfriskende med avbrekk i hverdagen hvor vi har reist vekk fra lesesalen for å gjøre praktisk arbeid. Jeg går så langt som å si at arbeidet har hjulpet å motivere meg i andre fag jeg har tatt dette semesteret fordi jeg var innstilt på å sette inn et ekstra gir for å drive med dette.

I løpet av disse månedene har jeg fått mye praktisk erfaring. Det har vært artig å være med å legge opp forsøk med hypoteser, for så å få resultater med ledende svar. Vi har for eksempel funnet ut gjennom testing at tarmsjøpungen foretrekker å feste seg på horisontale og ikke vertikale overflater. I tillegg foretrekker de mørke overflater. Dette høres kanskje ikke nevneverdig interessant ut, men det er viktig kunnskap i videre arbeid med dyrene.

Det har også vært gøy å få bruke det vi har lært på lab innenfor disseksjon. Jeg tipper det er ytterst få i Norge som er like god på å dissekere Ciona intestinalis som vi er nå. Ett av mitt livs små gleder har blitt når jeg tar opp en sjøpung som ikke bæsjer på meg. Det er kjekt! Eller når jeg greier å få plassert glasspipetten direkte inn i egglederen uten at eggene splatter ut over hele bordet. Lykkerus!

Noe av det jeg har verdsatt mest er det å få veiledning av folk som har så mye kunnskap om emnet samtidig som vi eksperimenterte oss frem til ny kunnskap hele veien. Jeg hadde alltid følelsen av at vi ble sett på som kolleger og ikke plagsomme studenter. Vi kunne velge mye selv hva vi ville arbeide med, og våre innspill ble alltid vurdert på linje med ansattes. Det virker som om det var kjekt for dem å få litt ekstra hjelp av friske, nye studenter som syns det er fantastisk spennende med flere timers monotont arbeid som pipettering og telling i mikroskop. Sånn sett virker det som om dette er et veldig godt opplegg både for studentene og foretakene som tar dem imot.

Faget har ikke bare gitt meg praktisk erfaring, jeg har fått mer med på kjøpet. Det å få en liten tå innenfor fagmiljøer som man ellers ikke hadde kommet borti er en stor bonus med tanke på eventuell senere masteroppgave. I tillegg har jeg blitt kjent med artige, dyktige folk som brenner for det de driver med. En av de viktigste erfaringene jeg har tatt med meg på turen er det å ha innsett at forskere også er mennesker, ikke sære genier som helst unngår en hver form for menneskelig kontakt (er litt usikker på hvor jeg hadde det inntrykket fra, egentlig). Og de gjør også feil! Masse feil. Jeg har innsett at det å gjøre feil er en veldig effektiv måte å lære på.

Det er trist å måtte forlate forskningsprosjektet og ikke kunne være med på resten av prosessen, men det har vært veldig givende å få være med på en del av det. Jeg angrer ikke et sekund på deltakelsen i dette faget!

Hei hå! Over og ut! Kan man ta faget en gang til, eller?

 <— Eksempel på naiv student som tror eggtelling er selve livet.