Hei igjen, og velkommen til mitt aller siste innlegg her på bloggen. Resten av praksisen min hos Havforskningsinstituttet har gått til enda mer digitalisering av fiskedata, samt et par Teams-møter.

Havforskningsinstituttet ønsker å finne ut hvordan ulike fiskebestander har endret seg gjennom tidene. Heldigvis har man gamle tall på fangststatistikk for flere arter. Min oppgave siden sist, har vært å digitalisere slik data for arten blålange for perioden 1914-1980. Fordelen med en slik tidsserie er at man kan se endringer over lang tid og sammenlikne år for år. For å kunne bruke fangststatistikken som en indeks på hvor mye bestanden endrer seg, er det viktig å f.eks. bruke samme redskaper hvert år og at fiskeinnsatsen holder seg noenlunde stabil (antall båter og redskapsmengde). Det er flere ting som kan påvirke fangststatistikken uten at bestanden nødvendigvis øker eller synker, eksempelvis atferdsendringer hos fisken eller miljøendringer som gjør at bestanden forflytter seg, eller at fiskeinnsatsen endrer seg. Selv om statistikken har sine begrensninger, håper man at den kan indikere endringer i den faktiske bestanden. Tidsseriene hjelper oss å stille bedre hypoteser og øker vår tolkning og forståelse av økosystemer over tid. Et eksempel her er steinbiten, som har hatt en nedgang i bestanden de siste 50 årene. Steinbit er en rovfisk som spiser kråkeboller. Samtidig som bestanden av steinbit sank, økte bestanden av kråkeboller. Kråkebollene beiter på tareskog, og mengden tareskog sank som følge av beitingen. Denne sammenhengen ville man ikke kunne sett så tydelig, hadde man ikke hatt tilgang på fiskedatahistorikken. Videre vil man ved å studere fangststatistikken kunne vurdere ulike reguleringstiltak for å stabilisere bestanden igjen, for eksempel ved kvoter og ulike tekniske reguleringer.

Som sagt er arten jeg har tatt for meg blålange. Denne arten er utbredt fra Marokko til Island, i Nordsjøen og Skagerrak, og i det sørvestlige Barentshavet. Den finnes oftest i varme, dype sokkelområder, i kontinentalskråningen og i fjordene (Havforskningsinstituttet). I 2006 ble blålange satt på den norske rødlisten som truet, og har vært det siden. I juli 2009 ble det innført et forbud mot direktefiske etter blålange i norske farvann, og fra og med 2011 er adgangen til bifangst innskjerpet til å ikke kunne overskride 10 % av fangsten. Fangstfigurene nedenfor viser at det aller meste av blålange ble landet i Møre og Romsdal. Dette fordi mange fiskere fra dette fylket også fisket blålange utenfor norske havområder. Fangstnivået på 4000-5000 tonn per år i perioden fra 1973- 1987 var ikke bærekraftig for blålange populasjonene.

Fangst av Blålange (tonn) fra perioden 1950-1980.

Dette faget og praksisen generelt, har vært en utrolig fin og lærerik opplevelse. Jeg har fått en dypere forståelse og verdsettelse av jobben Havforskningsinstituttet, og biologene som jobber der gjør. Jeg har sett med mine egne øyne hvor utfordrende arbeidet deres kan være, og alle timene som ligger bak f.eks. skriving av rapporter. Jeg har lært veldig mye om forvaltning av norske havområder, referanseskriving og Excel-bruk. Foruten disse ferdighetene, har jeg også generelt erfart hvordan livet som en biolog kan se ut. Jeg har blitt mer trygg på kommunikasjon på mail, det å delta på Teams-møter og hvordan man opptrer med kollegaer. Praksisfaget har inspirert meg og gjort at jeg ser mer frem til arbeidslivet.

Takk til Havforskningsinstituttet, som har tatt meg mot med åpne armer, gitt meg ansvar og gode erfaringer som jeg vil ta med meg videre.

Og helt til slutt – takk til deg som har fulgt bloggen min i løpet av våren. Jeg håper du har lært noe nytt og syns det var spennende å følge med.

Susanne Zazzera