Jeg fikk vite allerede første dagen på Vilvite at mitt opphold der skulle ha en grand finale. Alt mitt harde arbeid ville i juni kulminere i mitt eget opplegg under den sagnomsuste biomangfoldhelgen (eller BHen). En helg der et mangfold av biomer blir presentert av et mangfold aktører samlet i Skaperhagen. Jeg derimot skulle få boltre meg i Vitenlaben aleine og helt uten tilsyn, yihuuu! Det var aldri et spørsmål hva jeg skulle presentere, skal en bli marinbiolog må man lære seg å preache hav, men som en student med noe begrensede ressurser er det kun en liten del av havet som er tilgjengelig for selvstendig utforsking; fjæra.

Etter flere måneder med empiriske observasjoner kan undertegnede konkludere med at brorparten av en voksenjobb omhandler møter. Planlegging av møter, gjennomføring av møter og oppfølging av møter. Voksne er glade i møter og etter min inntreden i de voksne arbeidstakeres rekker har også jeg fått oppleve gleden av møter. For en tilsetning som BHen kreves det spesielt mange møter. Det er ikke måte på hva som må organiseres, gjester må inviteres, lokaler må leies, PR må spres, og for min del må opplegg lages. Hvor begynner en så, en novise av en student med liten til ingen erfaring undervisningsmetodenes verden. Jeg gikk rett og slett til det kjente og befant meg snart i et møterom med husets designerte marinbiolog, Marte. Hun ga meg en realitetsorientering hva angår mulighetene på en liten lab uten vannpumpe. Min plan om å modellere en minifjæresone og plassere flere akvarier rundt i rommet ble brutalt slått ned på. Dommen var: «Ikke gjennomførbart», søren… Jaja, å gi opp var ikke et alternativ og Marte ga meg forslag og nytt mot.

Men, som nevnt er jo jeg ingen pedagog, så mitt neste stopp på veien til BHen var for å plukke opp litt pedagogisk kompetanse, og hvem bedre å spørre enn Mr. Google. Han kunne fortelle meg at det er viktig å lage oppgaver med et enkelt mål og at fokuset bør ligge på å skape interesse ikke overøse med fakta da målgruppen min var 3-8-åringer. Her begynte allerede ideene å kverne hvilket jeg fortsatte å la dem gjøre til én uke før BHen begynte. Da begynte stresset å melde seg og jeg måtte ty til tungartilleriet AKA mine lærervenner. Med deres hjelp lagde jeg et opplegg på 8 poster som ble kuttet ned til 5 på (du gjettet riktig) enda et møte. Alt var nå duket for at BHen kunne begynne – ironisk nok var det faktisk en hel greie med en duk vi ikke fant før BHen og vi endte opp med å stille dukløse eller uduket om du vil.

Kvelden 8. juni var preget av blod, svette og sjøsprut. Jeg tilbrakte time etter time på tuppen av Nordnes i søken på tangarter, og fant én etter én både sauetang, blæretang, sagtang, søl, sjøsalat og fingertare, men grisetang var det ikke å oppdrive. Det går aldeles ikke an å gi barn et innblikk i fjæresonen uten grisetang. Den er essensiell og jeg måtte finne et eksemplar. Jeg skiftet lokasjon i min desperasjon og  endte opp på Verftet. Og… mine damer og herrer, jeg fant, jeg fant! Både grisetang og etter noen uheldige møter med ruren fikk jeg til og med tak i små hesteaktinie. Kvelden var komplett og alle premissene var lagt for at morgendagen skulle bli en suksess. Hvilket, sagt i all ydmykhet, den ble.

Takk for meg Vilvite og på gjensyn…