Etter noen uker med hjertedisseksjon hadde jeg fått hjerter opp til halsen. De ble for meg som grunnloven for Christian Magnus Falsen, totaloppslukende i noen intense uker, etter hvilke jeg desperat trengte noe annet å rette fokuset mitt mot. Det var på tide å utforske resten av VilVite. Først ut Hav, etterfulgt av Småkryp, Lydlab, Jordlab og Kjemisk escape room…

Hav er en kreativ oppgave der elevene skal lage flytende strukturer av forskjellige småting. Det ble med en gang en favoritt for undertegnede da jeg ikke trengte å gjøre stort mer enn å lose ungene fra Skaperhagen til vannbassenget. Småkryp var mitt første møte med barnehagebarn på VilVite. De lærer om bier og leker maur på jakt etter nektar. Deres kunnskap og resonneringsevne var svært overraskende, og jeg måtte pent legge til side mine dypt forankrede fordommer om at barn under ti ikke er gode for stort annet enn å veksle mellom å være irriterende og søte. De er vitterlig ikke så dumme som de ser ut. Lydlab er et kodeopplegg der litt eldre barn skal lage et track til en turistvideo av Norge. For å være helt ærlig fikk jeg ikke gjort meg så mange observasjoner av kidsa under denne timen da jeg selv ble totalt oppslukt i kodeprogrammet. Det eneste jeg kan si med skråsikkerhet er at det var bra jeg ikke ble ferdig med mitt 80-talls inspirerte synth-track, det hadde gjort deres middelmådige komposisjoner til skamme (hmm, kanskje litt hardt, de var ikke middelmådige, min var bare en åpenbaring).

Jordlab skulle jeg delta mer aktivt i som formidler. Det er et undervisningsopplegg for mellomtrinnet, så min saga med pubertale barn var ei omme. Det er fascinerende store forskjeller mellom elevene på den alderen, og interessen for opplegget var varierende, for å si det mildt. I én klasse var engasjementet pulserende og det var full kamp om tilgang på lupen, alle ville finne nye kryp og alle ville ta på meitemarkene. I en annen klasse ble det ramaskrik da noen fant en edderkopp og samtlige elever rømte ut på gangen. Det begynner å bli noen år siden jeg selv gikk på mellomtrinnet, men etter å ha observert disse barna kom minnene om den berg-og-dal-banen hverdagen i puberteten var strømmende tilbake. De ekstreme forskjellene blant eleven bringer likevel med seg noen fordeler i vurderingen av et undervisningsopplegg. I kraft av deres sprikende tilnærminger blir de den ultimate fokusgruppe! Og min konklusjon er som følger; dette opplegget er en effektiv form for læring som innebefatter et knippe komplimenterende prinsipper jeg liker å kalle KVISE (fordi pubertet – åpenbart); konkurransebasert, visuell, interaktiv, sanselig og ekkel. Elevene fikk i starten av opplegget beskjed om at de skulle bli kvisset i det de lærte (konkurranse), den desidert mest populære oppgaven var å se i lupen, men også i mikroskopet (visuell), de måtte snakke med hverandre og formidleren for å gjennomføre oppgavene (interaktivt) og de måtte ta i jorda for å finne nye ting å titte på (sanselig). Hvor ekkelt noe oppfattes er relativt, men det var gjennomgående at barna var litt skeptiske til å ta på organismene og jorda, fordi «Det e ekkelt!!». Men, det relative ved det ekle ble gjort klart etter en liten stund med forsiktig graving og utforsking, plutselig ble det ekle spennende og nå ble det full kamp om å få holde mest mulige slimete meitemarker. Fascinerende hvor raskt barn endrer oppfatning, jeg lurer på om utviklingspotensialet synker eksponentielt eller lineært i takt med alderdom. Huff, kanskje jeg må menge meg mer med barn og håpe deres evner smitter over.