Hei igjen!
Da har jeg jobbet i 100 timer hos seksjon for natur- og miljøforvaltning i Bymiljøetaten i Bergen kommune. Siden forrige blogginnlegg har jeg skrevet rapport, gått på nye befaringer (nå i Apeltun-området), gått på møter, og jobbet med prosjekt om fremmede skadelige arter. Jeg fikk også være med på workshop om urban mikroplast.
Da jeg startet med prosjektet i Daleelven i Åsane, visste jeg lite om hvordan den praktiske delen av arbeidet ville bli. Sammen med den andre praksisstudenten, Elin måtte vi sammen planlegge kjørerute frem og tilbake fra befaring. Ved å planlegge arbeidet på steder vi ikke har vært før, ble jeg spendt på hvordan området så ut og hvordan vi skulle løse oppgavene. Har elven fosser eller nesten stillestående vann? Er dybden så stor at man ikke kan stå i vannet? Dette var svært viktige faktorer.
Så da vi dro til Apeltun, hadde vi mye mer erfaring med å kartlegge søppel i vassdrag. Vi befarte langs Apeltunvatnet, fulgte elven til Iglevatnet, deretter elven til Tranevatnet, og etter Nøttveittjørna fulgte vi en bekk som ender på Smøråsfjellet. Søppel var det også her! Men heldigvis i mindre omfang enn jeg hadde forventet med tanke på alt vi fant i Åsane.
Med den biologikunnskapen jeg nå har, har det å se alt søppelet som kan påvirke fauna negativt, gitt meg et kritisk syn på hvordan man behandler naturen. Det som er skummelt, er at forurensende stoffer som tungmetaller er miljøgifter, og disse kan øke i konsentrasjon oppover i næringskjeden. Dette kalles akkumulering. Det som skjer, er at organismen får i seg giftige stoffer som lagres i ulike vev og som organismen har begrenset mulighet til å bryte ned. Så spiser et dyr denne organismen, og konsentrasjonen akkumuleres videre i det økologiske systemet. Dette påvirker biologiske prosesser negativt.
Samlet under ett, har alle prosjektene vist oss at det er viktig å sortere bosset riktig, bruke returpunktene flittig og fremfor alt unngå at farlige stoffer kommer ut i naturen.