Da har jeg vært drøye to uker i nydelige Lofthus og fått unna cirka 70 timer hos min praksisvert Nibio. Etter to måneder med ytterst lite å bruke tiden på var det veldig deilig å komme igang med praksisen og jobbe hver dag med faste rutiner. Da jeg kom hit den 5. mai var jeg både spent og nervøs. Jeg visste at jeg skulle bo i en leilighet her og gjøre noe med soppsykdommer på frukttrær, men stort mer enn det visste jeg ikke. Jeg ble positivt overrasket over fasilitetene både i boligen og hos Nibio! På grunn av koronaviruset har jeg fått tildelt en egen leilighet og, tro det eller ei, et eget lunsjrom. Det er deilig med egen plass å bo hvor mange kan slappe av etter en lang arbeidsdag, men det er også litt spesielt å være så mye alene. Jeg minner meg selv på at dette ikke er normale tider, selv om det virker som livet går ganske som normalt her i Hardanger. I arbeidstiden er jeg så heldig at jeg får være ute hele dagen i naturskjønne omgivelser! Vel, jeg føler kanskje mest på takknemligheten i solgløttene mellom bygene..

Finnes det noen flottere utsikt fra en studenthybel? foto: Solveig Egeberg

Hos Nibio jobber det både biologer, kjemikere, agronomer og teknikere. Det meste av forskningen her dreier seg om frukttrær og insekter og tema knytta til verdikjeden fra jorda til bord. Jeg får tildelt oppgaver av forsker Jorunn Børve. Hun ser på hvordan soppsykdommer påvirker frukttrær ved å gi trærne ulik behandling og smitte de med sopp. I all hovedsak har jeg vært ute i 7 timer hver dag og registrert diverse faktorer på eple -kirsebær -og plommetrær, som lengde på nye skudd og forekomst av sykdom (bakteriekreft og sølvglans), samt smittet de med soppsykdommer. Det tok litt tid i starten å bli vant til kartene og registreringsskjemaene som brukes i frukthagene, men nå føler jeg at jeg har ganske god kontroll på det og kan kjapt sette igang med de nye oppgaver jeg får tildelt.

Her ser dere Nibio sin stasjon, idyllisk plassert ved Ullensvang kirke. Det store bygget med skrått tak er driftsbygget og det hvite huset ovenfor til venstre er administrasjonsbygget. foto: Solveig Egeberg

Rent faglig har jeg lært mye om å skille mellom nye og gamle skudd, identifisere sykdomstegn og skille disse fra andre fysiologiske trekk hos trær og blomster. Læringskurven er bratt, men jeg faller også noen ganger. Senest i dag noterte jeg rundt 150 trær som infiserte med sølvglans, da det senere skulle vise seg at det virkelige antallet syke trær var mye lavere, og at jeg hadde feiltolket blader trolig bare viste tegn til fysiologiske responser på lave temperaturer. wops! Jorunn forklarte da at det er fort gjort å gjøre feilvurderinger, i alle fall ved visuelle registreringer. Det var det lærerikt å gjennomgå trærne en gang til sammen med Jorunn og få svar på alle spørsmål om sykdomstegn og andre fallgruver 🙂 Ellers er det interessant å erfare hvordan biologien mesteparten av tiden bare går av seg selv, uten at jeg tenker videre over at jeg anvender kunnskapen i oppgavene, imens det jeg heller får brynt meg på er hvordan jeg skal systematisere arbeidsoppgavene mine gjennom dagen og hvordan jeg skal forholde meg til kolleger og leder. Jeg har også tenkt over hvordan biologiutdanninga mi vel så har lært meg hvordan jeg tenker og stiller spørsmål som biolog som den har trent meg i artskunnskap, anatomi og evolusjon.

Jeg har både fått jobbe ute i frukthagene og inni en slik hagetunnel! Her er det varmt og fuktig.. foto: Solveig Egeberg

Oppholdet kan hittil sies å være en stor og god opplevelse! Vi blogges om  30 raske arbeidstimer!

-Solveig