Praksisarbeid med Ocean Bergen


Hei!

Jeg heter Sebastian, og er 21 år gammel. Jeg tar praksisfaget BIO298(Biopraksis), og skal bruke denne bloggen til å dokumentere praksisarbeidet jeg skal gjennom denne våren. Jeg går for øyeblikket siste semester av biologi-bacheloren min, og håper dette faget ville kunne tilby ett godt innblikk i arbeidslivet. Jeg var heldig og fikk praksisplass hos ett firma kalt Ocean Bergen, ett relativt nytt firma som spesialiserer seg i nye marine matkilder.

Jeg har nok visst jeg ville jobbe med havet store deler av livet, men med akkurat hva har jeg ikke vært sikker på. Tidligere jobbet jeg som røkter ved ett oppdrettsanlegg for laks, og her ble ny oppdrettsteknologi som lukkede merder prøvd ut, noe som var spennende å være med på. Samtidig guidet jeg flere ganger om dagen nysgjerrige turistgrupper som var på besøk, og det var kanskje litt gjennom de mange spørsmålene jeg fikk der, at jeg selv begynte å stille litt mer spørsmål til hvordan fremtiden for havbruket i Norge vil se ut.

Interessen for havet, og den stadig nye teknologien og mulighetene vi hadde foran oss vokste seg etter hvert stor, og jeg bestemte meg for at jeg ville utdanne meg til marinbiolog. Tanken på å være med på å teste og utvikle fremtidens teknologi og drift var utvilsomt attraktiv, da det etter hvert ble åpenbart at vi kommer til å bli mer og mer avhengige av havet i fremtiden.

Jeg valgte derfor å jobbe med Ocean Bergen, som forsker på produksjon av en gruppe dyr kalt tunikater. Nærmere bestemt, Ciona intestinalis. Disse pølselignende skapningene er marine ryggstrengdyr som spiser gjennom å filtrere vannmassene for mikroorganismer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ciona Intestinalis. Bilde hentet fra http://ascidians.com/

 

 

Tunikater må jeg jo inrømme kanskje ikke er de mest visuellt slående dyrene jeg har vært borti, men de har noen skikkelig stilige egenskaper. De har ett svært høyt proteininnhold, produserer omega-3, og er de eneste dyrene i verden som produserer cellulose, noe man ellers kun finner i planter. Dette, kombinert med det faktum at de finnes stort sett overalt langs kysten, og er lite ressurskrevende gjør dem svært attraktive å oppdrette.

Bruksområdene er mange, cellulosen kan brukes til bio-diesel, og proteinet, samt omega-3 kan trolig brukes i produksjon av fiskefôr, noe som kan bli uvurderlig i tiden fremover, da vår eneste skikkelige kilde til omega-3 sålangt har vært oppmalt villfisk, som oftest bifangst. Ikke bare er dette dyrt, men tilgangen er begrenset, og ikke altfor miljøvennlig med tanke på belastningen av de ville bestandene. Å finne en ny kilde vil derfor kunne være revolusjonerende for oppdrettsnæringen.

Jeg gleder meg til å jobbe med Ocean Bergen og få ett innblikk i statusen på projektet, og se hvordan arbeidet faktisk gjøres i praksis!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *