Hei!
Mange uker har gått siden mitt siste praksisopphold på Runde. Jeg rakk dessverre ikke helt å bli ferdig med praksisen og manglet 15 timer når jeg dro fra Runde. Reisebudsjettet for enda en tur til vakre Sunnmøre var dessverre brukt opp, så jeg bestemte meg for å finne en annen biologirelatert oppgave. Jeg tok kontakt med professor Henrik Glenner som er forsker i gruppen for marin diversitet ved biologisk institutt. Det viste seg at han skulle være toktleder for et 4-dagers tokt i Sognefjorden og inviterte meg til å bli med. Jeg ble kjempeglad for tilbudet, takket pent ja og pakket varme klær og bøker til eksamenslesing. På mandag morgen forlot vi Bergen havn, og skipet «Kristine Bonnevie» med hyggelig mannskap tok meg godt imot. Prøvetakingen foregikk i enden av Sognefjorden, i to sidefjorder kalt Lustrafjorden og Fjærlandsfjorden. Vi tok mange tråltrekk på forskjellige dyp fordi det var en del ulike formål knyttet til dette toktet; det ble samlet inn krill, irregulære sjøpiggsvin, diverse fisk, hai og mye annet gøy som kom opp fra havets dyp.
David J. Rees, en av forskerne med om bord, jobber med en art innenfor lysprikkfamilien (Myctophidae) og forklarte meg at fisken driver aktivt med bioluminescens ved å generere stoffet luciferin. Christoph Noever, som holder på med doktorgraden sin, var også med om bord og viste sin store interesse for parasitter i alle former og farger. Vi registrerte blant annet parasittisk rotkreps (Rhizocephala) som sitter som en knall-oransje kule på undersiden av halen hos trollhummer (Anomura). Det ble også sjekket tarminnholdet til pigghå (Squalus acanthias) som oftest inneholder parasittiske symbionter.
Lysprikkfisk med tydelige fotoforer langs buken. Her produseres luciferin, et selvlysende stoff som gir effekten vi refererer til som bioluminescens.
Liten trollhummer med stor parasittisk rotkreps i form av en oransje kule.
Toktets største fokus, derimot, lå på den parasittiske ruren Anelasma squalicola som forankrer seg med en modifisert fot (peduncle) i vevet til svarthå (Etmopterus spinax). Både Henrik, David og Christoph forsker på denne parasitten som representerer en livsform i evolusjonær utvikling fra fastsittende rur i fjæra til en ektoparasitt. Allerede Darwin, som forresten var veldig fasinert av rur, la merke til at denne parasitten representerte en «missing link» i evolusjonen og var noe riktig spesielt å forske på. Det er veldig sjeldent at biologer får muligheten til følge med på en organisme som holder på å gjøre et evolusjonært sprang, og jeg er veldig glad for å kunne være med på dette. Jeg har lært mer om bruk av trålredskap, vurdering av prøvens kvalitet og hvordan prøver håndteres på en systematisk måte.
Rur som ektoparasitt på svarthå. Bildet viser to parasitter, der det ene individet bærer mange egg. Ruren er fast forankret i haiens vev.
Oppsummert kan det sies at jeg har lært mye av å være i praksis. Vi tilegner oss mye teoretisk kunnskap i løpet av studietiden, får derimot lite trening i hvordan kunnskapen anvendes i praksis. Jeg har fått et innblikk i hva det innebærer å koordinere tverrfaglig samarbeid og vet nå litt mer om hvordan arbeidsdagen til en biolog kan se ut. Jeg er veldig takknemlig for at vi studenter har muligheten til å utforske arbeidslivet før vi kaster oss ut i det på ordentlig. Jeg anbefaler alle til å ta BIO298 og komme seg ut av lesesalen for en liten stund! Takk for at du har fulgt med på praksisperioden min, kanskje jeg leser din blogg om ikke så lenge?! 🙂
Takk for meg,
Jenny
Her kan du lese mer om forskningen til Henrik Glenner og team:
http://www.cell.com/current-biology/fulltext/S0960-9822(14)00595-8
https://forskning.no/evolusjon-zoologi/2014/06/missing-link-i-sognefjorden