Nå har jeg jobber hos LFI en rekke uker og jeg trives kjempe masse. I ukene som har gått har jeg fått være med en rekke feltarbeid ute i naturen.  Jeg har blant annet vært med å måle opp en elv hvor de kanskje skal bygges en trapp for ørreten som gyter i elven.  Ikke bare det, men så lærte jeg en masse mer om ørret jeg ikke ante fra før. De er ekstremt like laks bare litt mindre og rundere og den blir hardere rammet av lakselus (Lepeophtheirus salmonis) da den lever hele livet i fjorden, mens laksen svømmer helt ut i det åpne hav.

En elv i fusa

En foss i Fusa hvor de vurdere å bygge laksetrapp

Jeg har også fått være med til Arna i en elv der og pit-merket villsmolt og par som de fanger med el-fiske før de slippes ut igjen i elven etter merking. Her har jeg lært masse om det å jobbe sammen i en gruppe. Ta ansvar for sine arbeidsoppgaver og hvor sårbart et biologiprosjekt kan være. Vi måtte merke  mange fisk og enda kan det være at de ikke får noe data tilbake.

Fisk fra Arna klar til merking.

Det samme har jeg fått gjøre i Voss klekkeri hvor LFI har et prosjekt gående ved å klekke fram Vossolaks som de slipper ut i Vossovassdraget for å prøve å få opp bestanden av villaks i Vosso. Der el-fisket vi riktig nok ikke. Men det er spennende å få være med på et så viktig prosess av et prosjekt som faktisk gir resultater.

Mekring av vosso laks.

Jeg har også fått være med på felt til en elv i Teigdal hvor vi gravde etter gytegroper. LFI har hatt flere prosjekter i elven og ville nå se om fisken faktisk gyter. Her lærte jeg masse om elv. Jeg kan også nevne at jeg har lært å grave i en elv, det krever teknikk, og at en elv ikke bare er et geografisk fenomen med grus og rennende vann, men består av flere ulike habitater i samme elv. En stein er ikke bare en stein. For fisk som lever i en elv kan en stein være en gjemme plass, en type grus være perfekt for gytegrop, en annen type grus perfekt for leting etter mat og andre typer grus være helt ubrukelig. Man kan til og med finne noe som kalles ørkenområder i elven. Lange slakke område med lite store steiner og svak strøm. Det er faktisk ikke alle steder i en elv en fisk liker seg, faktisk ytterst få. Og få områder i en elv som fisken like seg i gjør den sårbar når mennesker, som i de hadde gjort i denne elven, kommer og former elven for å utnytte den til f.eks. kraftverk. Slakking av elven for å gi jevn strømning kan skape slike ørkenområder som fiskene ikke liker seg i av tidligere trivsels områder for fisken. Et av prosjektene LFI har hatt i denne elven var å forme noen av disse ørkenområdene tilbake til naturlige habitater. Blant annet ved å sette ut store steiner som endrer vannstrøm-mønster og gir ly til fisk. Og derfor var vi der for å grave etter grope, nettopp for å se om fisken var begynt å ta tilbake de gamle leveområdene i elven.  Det var kult på mange måte, fordi man nå var ute ikke bare å legge opp til resultater, men også får å se tydelige konkrete resultater av prosjekter som faktisk funker!

Gytegrop leting i Teigdal. Fotograf: Sven-Erik Gabrielsen

Det beste med å jobbe i felt, uten om det å komme seg ut i det fri, er at man lærer så mye mer. Man lærer å se sammenhenger og de større bilder. Alle de små ting som påvirker en fisk liv. Man lærer å samarbeide med mennesker. Man lærer å se ting på en tverrfaglig måte. For i felt må du vite litt om økologi, litt om botanikk, litt om geografi og geologi osv og mest av alt grunnlegende biologi.  Denne tverrfagligheter og se de større sammenhengene er vanskelig å lære ved å bare lese eller ta enkelte emner ved universitetet. Og dette synes jeg er så kult å få på en så enkelt måte som å få bli med erfarne folk med ut i feltet.