På vei ombord Kronprins Haakon.
Vi ankom Svalbard rundt kl.16 i slutten av januar, og gikk om bord på skipet Kronprins Haakon en time senere. Det var allerede mørkt og ikke bare litt mørkt. Det var helt svart. Du kunne ikke se noe som helst. Det første som traff meg var følelsen av usikkerhet. Jeg visste veldig lite om hva jeg egentlig skulle gjøre, og den følelsen ble sterkere når alle andre på skipet så ut til å vite nøyaktig hva de holdt på med. Toktet vi skulle ut på hadde som mål å registrere mengden av ulike fiskearter i området, spesielt torsk og hyse, for å kunne gi grunnlag for neste års fastsettelse av fiskekvoter.
Etter middag fikk vi en safety briefing hvor vi lærte det viktigste man må vite hvis noe skulle gå galt. Så fikk vi en liten omvisning på skipet før vi kom frem til laboratoriet, vårt nye arbeidssted. Vaktene våre ble fordelt, og jeg fikk vakter fra kl. 04–12 og 16–20. Med det på plass var det bare å legge seg og prøve å få litt søvn før den første vakten kl. 04.
Klar for første vakt!
Søvn ble det lite av. Mange uvante lyder, bevegelse i båten og ikke minst spenningen rundt hva som skulle skje på laben holdt meg våken. Likevel sto jeg opp og gikk ned til laben, men til min overraskelse var den helt tom. Forklaringen kom fort: Den første trålen hadde ikke fungert som den skulle og måtte byttes. Dermed ble den første vakten rolig, vi fikk både sovet litt og fulgte med mens mannskapet jobbet med trålen.
Fikk prøve en overlevelsesdrakt under safety briefing.
Men på neste vakt fikk vi endelig fangst! Fisken måtte først sorteres. Selv om jeg hadde lest meg litt opp på de ulike artene, var det ikke så lett å se forskjell mellom dem. Noen ganger er det bare retningen på en pigg som skiller to arter fra hverandre. Etter sorteringen var det to stasjoner. På den ene jobbet vi med de viktigste artene for toktet: torsk og hyse. Her skulle fiskene veies, måles, og vi tok mageprøver og otolitter. Jeg startet med å observere hvordan prøvetakeren målte og veide fisken med et målebrett. Det så ganske rett frem ut. Det trodde i hvert fall jeg. Men når man skal gjøre det på over hundre fisk, og det skal gå fort, presist og uten feil da viser det seg at det faktisk ikke er så lett. Men det ble enda litt vanskeligere da vi skulle se på kjønn, kjønnsstadiet, ta mageprøver og otolitter. Da måtte man åpne fisken, og vite akkurat hvor man skulle skjære. De første forsøkene mine var litt klønete, men man lærer fort og det blir faktisk ganske gøy!
Endelig fangst og fisk i labben!
På den andre stasjonen jobbet man med de mindre viktige artene ofte små fisk som ikke har stor kommersiell betydning. Her var det viktig å være nøye, siden noen arter kun skulle veies, mens andre skulle måles og registreres på flere måter.
Etter et par vakter endret været seg drastisk. Bølgene ble nærmere 5 meter høye, og ikke engang sjøsykemedisin hjalp. Jeg ble liggende på lugaren med kraftig sjøsyke hele natten. Heldigvis gikk jeg ikke glipp av så mye det var ikke trygt å tråle i stormen. Etter ca.10 timer roet været seg, og vi kunne begynne å jobbe igjen. Jeg var fortsatt litt kvalm, men det var mye bedre å være på laben enn å ligge i senga og vente på at det skulle gå over.