Etter mange turer fra Bergen til Fureneset med både båt og bil er det på tide med et nytt blogginnlegg!
Rosesandbie, kjent for sitt utstikkende kjevebein.
En skogbåndbie på en løvetann, inspirasjon til tittelen da hun absolutt er dynka i pollen og «lost in the sauce».
Det aller første jeg må si er at jeg er overrasket over hvor mange baller disse ekspertene sjonglerer i luften samtidig. Jeg personlig er jo hovedsaklig brukt til det praktiske i prosjektet kalt BEEbetter (det går kjempefint), men de som faktisk er ansvarlige for dette her, altså mine mentorer, er jo en del av et helt nettverk med forskjellige forskningsprosjekter både aktivt og passivt. På et vis var det en viss forståelse over hva slags arbeidsoppgaver man kan forvente på en gitt dag, men å kunne holde hodet over vannet i en oversvømmelse av mails, møter, telefoner, kontrakter, avtaler, med reisevei for å toppe kirsebæret på kaka var virkelig noe annet, og jeg føler jeg får et mye mer helhetlig og realistisk bilde av hva det innebærer å være en forsker på en slik arbeidsplass. Det er en haug av ting man må ta hensyn til samtidig, hvor man òg må utnytte andre eksterne faktorer til beste evne. Med (helst) 3 transekter i uka, hvor hverken jeg eller biene vil befinne oss i regnværet i vinden, er det skrekkelig uheldig at prosjektet foregår på vestlandet. For å gjøre opp for negativiteten, kommer 2 bilder av hvor fint det er å reise hit når det ikke regner.
Utsikt fra båtturen mellom Bergen – Askvoll, pluss pølsen som redda turen.
Utsikten fra bilturen opp mot Fureneset.
Dette vil da selvfølgelig føre til resten av avtalen UiB og NIBIO skrev for meg: nemlig å kunne putte min arbeidskraft i forskjellige andre arbeidsoppgaver rundt om på stasjonen! Jeg ble spesielt utvalgt som hjelp på et restaureringsprosjekt, hvor jeg får leke botaniker i et par timer med forskjellige spader og en bøtte. Dette går ut på å kunne teste hvilken sort med ryllik som vokser best innen forskjellige klimaforhold.
Restaureringsfelt, fylt med blomstrende ryllik fra forskjellige plasser i landet, i slutten av Juni. Kan ikke ta æren for alt arbeidet.
Restaureringsfeltet, urørt og overgrodd i slutten av Mai.
Og for å avslutte dette innlegget her, sittende i båten på vei til Fureneset akkurat nå, vil jeg bare skryte av hvor godt det er å være på innsiden, hvor herlige folk jeg har vært så heldig i å kunne samarbeide med, og hvordan resten av dagen utenfor kontoret og laben ser ut. Siste innlegg kommer i kveld!
Med utørkelig glede, Robin.