Hei, mitt navn er Kristine Ovidia Rostad og de siste månedene har jeg hatt gleden av å være på noe spennende! Jeg har nemlig tatt BIO299 og fått prøvd meg som forsker.
Jeg går master i molekylærbiologi og før jeg skal starte på selve masteroppgaven har jeg lyst til å få litt mer praktisk erfaring på lab. Som student innen molekylærbiologi har det vært sjelden at jeg har hatt muligheten til å arbeide med ting som kan sees med det blotte øye. Derfor syns jeg det var spennende å få anledning til å arbeide med sebrafisk. Selv om disse fiskene er små i størrelse, er de likevel større og mer håndgripelige enn for eksempel enzymer.
Prosjektet mitt er tilknyttet forskningsgruppen til Kari Fladmark, Cell Stress, som bruker sebrafisk som in vivo modell for å forstå hvordan stress fører til celledød og hvilke mekanismer cellene har for å beskytte seg selv, med spesielt fokus på Parkinson sykdom. Men hvorfor bruker vi sebrafisk for menneskelige sykdommer, tenker du kanskje? Sebrafisk er faktisk ikke så ulike oss mennesker som man tror – hvert fall ikke genetisk. Vi mennesker deler omtrent hele 70 % av genene våre med sebrafisk. I tillegg så er fysiologien relativt lik med unntak av livmor og lunger. Det at vi har såpass likt genetisk utgangspunkt, i tillegg til at sebrafisk har kort generasjonstid og er lett å genmanipulere, gjør den til en ypperlig organisme modell for visse menneskelige sykdommer, inkludert Parkinsons.
Parkinsons sykdom er en nevrodegenerativ sykdom, noe som betyr at den først og fremst påvirker nerveceller, spesielt de som produserer dopamin. Disse dopaminproduserende cellene befinner seg i en del av hjernen som kalles «Substantia nigra.» Skaden og tapet av disse cellene er en sentral årsak til Parkinsons symptomer, som er både motoriske og ikke-motoriske. Til tross for omfattende forskning er de mange av de underliggende molekylære mekanismene bak PD fremdeles uklare, noe som begrenser behandlingsmulighetene. Et av symptomene som forekommer ofte er tap av vekt og fysisk styrke. Dessverre så er det også lite som er kjent om mekanismene og det tyder på at det er flere faktorer involvert.
Forskningsgruppen jeg jobber med har allerede utviklet en sebrafisk-linje der park7, et gen som koder for proteinet DJ-1 som er relatert til en sjelden type av Parkinsons, har blitt «slått av» (knockout). Dette er for å se hva slags konsekvenser mangler av akkurat dette proteinet kan ha på sykdommen. DJ-1 er et protein som har vist seg å ha flere viktige roller i kroppen vår, spesielt i å beskytte cellene fra stress, og når dette proteinet ikke virker ordentlig, kan det da føre til skader cellene våre ikke er i stand til å rette opp selv.
Det har vist seg at disse såkalte DJ-1 knockout fiskene er mindre i vekt og har redusert bevegelse sammenlignet med villtypen. Dette er av interesse da dette er symptomer som ligner Parkinsons og dermed kan tyde på at mangel på DJ-1 er involvert på en eller annen måte. Kan kanskje DJ-1 mangel påvirke muskulaturen til fiskene? Dette er da utgangspunktet til prosjektet mitt hvor jeg skal da se nærmere på muskulaturen til DJ-1 knockout.
Så langt har jeg hatt muligheten til å være med på å dissekere ut både hjerne og muskelvev fra sebrafisk, og jeg har gjennomført histologiske analyser på muskelfibrene. Det har vært utrolig lærerikt for meg, spesielt siden jeg ikke hadde noen tidligere erfaring med verken sebrafisk eller histologi. Selv om prosjektet mitt fortsatt er i en tidlig fase, har vi allerede sett tegn til forskjell i muskelstrukturen mellom DJ-1 knockout-fisk og villtypen. Dette er spennende funn som potensielt kan føre til videre forskning og muligens åpne nye behandlingsmuligheter. Videre skal jeg se nærmere på mitokondriene i musklene ved hjelp av elektronmikroskop og gjøre analyse av metabolitter via massespektroskopi.
Det å få være en del av en forskningsgruppe og jobbe med noe som mulig bidra til nye behandlingsmuligheter for Parkinsons har vært spennende. Jeg har ikke bare fått mer laberfaring, men også fått erfart hvordan det er å jobbe med forskning. Det er mye prøving og feiling, og ofte så går det ikke etter planen. Det er derimot veldig gøy når man da først får det til! Jeg oppfordrer kommende studenter til å ta emner som gir praktisk laberfaring, som BIO299 eller lignende, da jeg tror disse erfaringene er veldig verdifulle, uavhengig av om man planlegger å bli forsker eller velge en annen karrierevei.
A) Tankene sebrafiskene lever i på sebrafisk-laben ved UiB. B) En avlivet 2 år gammel sebrafisk før disseksjon. C) Farget histologisnitt av hele muskulaturen til en 2 år gammel sebrafisk, tatt gjennom mikroskopilinse.