Jeg heter Ann-Mari, går 5. semester på bachelor i Biologi og bor i Hardanger. Valget mitt i høst falt på BIO 299, og det var primært for å kjenne på om forskerlivet er noe som kan friste å bruke tiden på i årene framover. Siden jeg er en godt voksen student tenkte jeg det kunne være lurt å finne ut av dette så fort som mulig…Jeg kontaktet Anne Elisabeth Bjune før sommerferien og spurte om hun kunne tenke seg å være veileder til høsten, og det sa hun heldigvis ja til. Så benyttet jeg sommeren til å finne et spennende forskningstema, som jeg fant rett på andre siden av Hardangerfjorden.
Fjellplanten norsk malurt (Artemisia norvegica) ønsket jeg å fordype meg i denne høsten. Jeg visste at i Norge finnes planten kun i Dovre-Trollheimen området, Hjelmeland (Ryfylke) og i Jondal, Hardanger. Det var derfor planen min å ta ferjen rett over Hardangerfjorden og lete på Vasslifjellet etter planten. Litt før skolestart hadde vi første veiledermøte hvor jeg kom med forslaget mitt om å forske på Artemisia norvegica, og det syntes Anne var en god ide. Så da var jeg i gang, og begynte søkejobben etter interessante artikler.
Jeg har valgt et litteraturstudie i BIO 299, og grunnen til det er at jeg ønsket god tid til å fordype meg i søkeprosessen og kunne skrive en rapport over en relativt lang tidsperiode. Dette har jeg angret på mange ganger, og tenkt at «aldri mer!»… Hovedpoenget med denne oppgaven er å prøve finne ut av den mest sannsynlige innvandringshistorien til Artemisia norvegica på Vasslifjellet, og hvordan fremtidsutsiktene til planten kan se ut på Vasslifjellet i forhold til klimaendringene. Jeg har brukt mye tid på å lese om istidene og de ulike hypotesene; overvintringsteori med isfrie refugier langs kysten og nunataker på isfrie fjelltopper eller «tabula rasa»; plantene overlevde ikke istiden, men innvandret etterpå. Det jeg har funnet ut er at det ikke er mulig for meg nå å konkludere med hvordan planten kom til akkurat Vasslifjellet, så denne oppgaven ble litt frustrerende slik sett. Konklusjonen har likevel blitt at planten mest sannsynlig kom etter siste istid, og Doggerland er ikke en helt usannsynlig innvandringsvei til Vestlandets fjell.
Når det gjelder fremtiden ser det dårlig ut for Artemisia norvegica på Vasslifjellet, og jeg er redd bjørkeskogen kan bli en eksistensiell trussel for planten om noen tiår hvis den globale oppvarmingen og karbondioksid-utslippene fortsetter like mye også i fremtiden.
Likevel, det beste med denne oppgaven var utvilsomt de to dagene på fjellet hvor jeg (med god hjelp fra familien) fant planten Artemisia norvegica på Vasslifjellet. Første dagen (20 august) så været tilsynelatende bra ut, men det snudde fort.
Figur 1. Været rett etter ankomst, og tåken som kom sigende etter bare en halvtimes tur.
Tåken kom, så det ble kaffe og venting for å satse på tåken lettet såpass at vi kunne finne plassen hvor planten skulle vokse. Med ektemann med god kjennskap til området, kart og kompass og GPS på mobilen, fant vi fjelltoppen. Siden tåken var så tett var letingen vanskelig, så det var en god lykkefølelse når jeg hørte: «denne ligner veldig…», og jeg kunne konstatere at vi hadde funnet den! Bilder ble tatt og koordinatene skrevet ned. Jeg visste da vi dro derifra første gangen at jeg ville opp igjen på fjellet ganske snart for å forsøke lete mer i området.
Figur 2. Artemisia norvegica på Vasslifjellet 20 august 2023.
31 august var jeg og eldstemann klare for en fjelltur i nydelig vær. En fantastisk utsikt over store deler av Hardanger var noe annet enn tåkeheimen sist tur. Likevel ble det leting for å finne fram igjen til rabben med Artemisia norvegica. De to gamle GPS’ene i sekken kan bare kasseres, det var mobilene våre som hjalp oss fram. Så nå kunne jeg verifisere at koordinatene fra sist tur var korrekte og ta flere bilder.
Figur 3. En nydelig dag, og fantastisk utsikt. Fint med feltarbeid i dette området! 31 august i Jondal, Hardanger.
Selv om vi lette i et stort område rundt toppen på Vasslifjellet var det kun i et veldig begrenset område vi fant planten. Hvis vi hadde vært der tidligere i sommer hadde det kanskje vært lettere å finne den, siden den er gul i full blomst og ikke så «brun» som på bildene her. Til neste sommer tar jeg nok turen igjen, men litt tidligere for å forhåpentligvis se den bedre og kanskje få finkjemmet området rundt litt bedre.
Figur 4. Som bildene viser er den ikke så lett å få øye på.
Figur 5. Måling av høyden på planten.
Vi hadde to fine turer på Vasslifjellet, og jeg tror det fort kan bli en årlig tradisjon å besøke Vasslifjellet etter denne oppgaven min. Jeg vil jo følge med Artemisia norvegica og se hvordan det går med den sjeldne planten på fjellet rett over fjorden også i fremtiden.
Nå er det tidlig i desember. Tiden går altfor fort, skrivingen for sent og lesingen har blitt altfor omfattende. Takk til veileder Anne som har prøvd å få meg tilbake til fokus på fjellplanten på «mitt» fjell og ikke fokusere så mye på istidene og den geologiske biten. Fremover nå de siste dagene før innlevering er det fokus på innspurten!
Figur 6. Bøkene snart klar for innlevering biblioteket igjen.
Hva jeg har lært og sitter igjen med etter denne høsten: Denne oppgaven har vært altoppslukende for meg. Jeg tenker på den som det første når jeg våkner og det siste når jeg legger meg, og våkner ofte om natten og funderer. Jeg skjønner at det nok er slik forskerlivet er for mange, og at det er slik det må være. Likevel er jeg usikker nå på om dette er noe jeg vil fortsette med i framtiden. Jeg satser på jeg skal orke å fortsette på masterstudier til høsten, men etter det vil jeg nok kanskje heller ønske meg videre til en frivillig organisasjon og jobbe for naturen den veien. Neste steg nå er kanskje BIO 298 til våren?
Ann-Mari B