I det siste har jeg lært mer av hvordan Statsforvalteren samarbeider med ulike bedrifter, kommuner og organisasjoner om natur- og miljøvern. Gjennom dialogmøter får de ulike aktørene diskutert ulike problemstillinger, hvor alle får forklare sine syn og interesser angående ulike saker. Disse møtene virker viktige for å opprettholde et godt samarbeid og å forhindre unødvendige konflikter.

Statsforvalteren samarbeider også med andre statlige instanser, som f.eks. Statens naturoppsyn. Jeg var så heldig å få være med Statens naturoppsyn ut på salamander-telling i Sunnhordland. På Geitaknottane finnes verdens største populasjon av storsalamander, og å holde et øye med disse er derfor viktig. Metoden for tellingen er enkel. Den foregår ved at man går rundt et tjern og teller så mange salamandere man kan se.

I utgangspunktet skal populasjonen telles hvert år, men denne prosessen krever perfekt vær. Siden amfibier er vekselvarme kommer de opp mot overflaten av vannet når det er sol, og de blir da enklere å telle enn når de graver seg ned. Det bør også være lite vind slik at vannoverflaten er fri for krusninger og enkel å se igjennom. Slike forhold er mye å be om på Vestlandet, men plutselig var det godvær og vi fikk kastet oss rundt på kort varsel. Vi gikk i ulendt terreng fra vann til vann for å telle, så det ble en god tur ut av det. I noen vann telte vi 10 salamandere, i andre opp mot 80.

(Det var ikke like lett å ta bilder av salamanderne)

Mellom hvert vann desinfiserte vi støvlene våre. Dette hindrer spredning av eventuelle bakterier eller sopp som kan skade amfibier.

Turen ga meg et innblikk i hvordan natur overvåkes av myndighetene, og hvordan en arbeidsdag hos naturoppsynet kan være. Å få være med på salamandertelling er noe jeg aldri har tenkt på at jeg skulle fått bli med på, og sannsynligvis aldri kommer til å gjøre igjen. Dette var stas. Nå gleder jeg meg til å gå inn i siste del av praksisperioden.