Tiden flyr og plutselig er de første 50 timene av praksisen gjennomført. VilVite tilbyr ulike undervisningsprogram til skoler og barnehager. Et eget tilbud om våren er at ungdomsskole- og videregående- elever får gjennomføre hjertedisseksjon på VilVite. Forarbeidet til dette involverte klargjøring av utstyr og vasking av grisehjerter. I løpet formidlingsprogrammet har jeg fått prøve meg både som assistent og formidler. Dette har vært en ny opplevelse for meg. Selv om jeg har dissekert hjerter før er det noe ganske annet å gå rundt i en klasse å hjelpe og forklare for andre. Min største bekymring var i begynnelsen å svare feil eller havne i en situasjon jeg ikke visste hvordan jeg skulle løse, men dette gikk overraskende bra. Så lenge jeg selv var positiv og trygg på hva jeg gjorde så gikk det alltid bra. Det måtte ikke bety at jeg får til alt eller kan svare på alle spørsmål, men heller det at jeg var sikker på det jeg kunne og var ærlig om det jeg var usikker på. Uvant, men ganske givende å få høre: “Linnea, kan du hjelpe oss?”. Det tar ikke lang tid før man er komfortabel med å håndtere hjerter, blod og tenåringer som besvimer. For i tillegg til det faglige var det en del av formidlingen å minne elever på at det de sto med i hånden var mest kjøtt, som de fleste hadde spist før, i pølser, kjøttdeig osv. Responsen vekslet fra “men da er det jo greit” til “jeg blir vegetarianer!”.

Vasker hjerter for å fjerne blod så strukturene blir lettere å se. Elever syntes også det var lettere å ta på hjertene hvis de ikke var så blodige.

Jeg har og som sagt fått prøve meg på å lede deler av kurset, formidlet selve hjertedisseksjonen. Her var jeg langt mer usikker enn da jeg bare gikk rundt og assisterte. De to tingene jeg fant mest utfordrende med formidlingen var: å snakke høyt og tydelig nok og det å stå foran en klasse å snakke komfortabelt. Det å demonstrere en hjertedisseksjon trinnvis skiller seg fra å holde en presentasjon på skole. Jeg er ganske nervøs for presentasjoner også, men da sier man likevel bare det man har planlagt på forhånd, man må ikke få med seg klassen. Her var det aktiv undervisning. Man må forklare og gjennomføre selve kuttene, men også ha en samtale med klassen om hva man ser og kan lære. Hvordan de ulike delene har hver sin oppgave. Å få en klasse sin oppmerksomhet er ikke lett. Det å ha et hjerte og en skalpell i hånden trakk heldigvis litt på oppmerksomheten, så ble man mer selvsikker etterhvert.

Nå som disseksjonen er over for i år skal vi få bli kjent med flere av VilVite sine formidlingsprogrammer. Vi har allerede fått være med på en del, som “Plast i havet” hvor de undersøker hva som skjer med all plasten som havner i havet og leter etter mikroplast med lupe. Andre  programmer jeg har fått være med på er: “Lys i hus”, “Slim- atomer og molekyler” og skaperverkstedet. Vi skal også få være med på å videreutvikle og finne nye ideer til opplegg. Så her er det nok å henge fingrene i, skal fortelle mer etter 100 timer!