Første del av tiden min i praksis


Hei igjen!

Da var det på tide å sette seg ned og skrive et nytt blogginnlegg om min praksistid hos Uni Research. Jeg har kommet godt i gang med praksisen, men har enda god tid igjen før jeg er ferdig, noe som betyr at jeg får vært med på en større del ut av prosjektet.

Jeg og Erlend har praksis sammen og det er hyggelig å jobbe sammen med noen slik at vi får vært mye mer effektive når vi kan diskutere og snakke sammen om arbeidsoppgavene og utfordringene.17793141_10158439412285384_1337187465_n

Prosjektet vi to hjelper til med på Espegrend handler i grove trekk om de estetisk tvilsomme sjøpungene/sekkedyrene/kappedyrene/tunikatene. Kjært barn har mange navn, og du kan se bilde av dem til høyre her. Disse fantastiske dyrene, for ja, de ER faktisk dyr, er de eneste dyrene som naturlig produserer cellulose slik som plantene gjør. Dette gjør at det er interessant å prøve å finne måter vi mennesker kan utnytte denne cellulosen på. Sjøpungene har en «tunika», en slags kappe, rundt innvollene sine, og det er denne som er bygd opp av cellulose. Det er ingen hemmelighet at vi utnytter landjorden i (mye) større grad enn vi utnytter havet, så det ville vært bra for landjorden og da jorkloden generelt, om vi fant erstatninger for noe av landbruket som foregår.

Men det er faktisk ikke bare cellulosen som gjør disse glansbildene av noen dyr attraktive for forskning. De er nemlig også filterdyr. Dette betyr at de fester seg på det som er av tilgjengelige overflater, og «fanger» maten mens den flyter forbi. Dette gjøres ved at de filtrerer vannet rundt dem og huker tak i næringen
som måtte være der. Ute på Espegrend har vi frem til nå hatt mange akvariumstanker med små tunikater oppi. Her har tunikatene festet seg på petriskåler som igjen er festet med borrelås til akvariumsveggene, og de ulike tankene får ulik næring tilført. Noen tanker ble kalt «kontroll»-tanker og her fikk de bare tilført vanlig vann, mens noen tanker fikk tilført ulike alger, noen fikk fiskefôr, og noen fikk fiskeavføring. På bildet til høyre her ser dere de ulike algene som vi dyrker frem til tunikatene. Skal innrømme at jeg fikk en litt sånn «mad scientist»-følelse da j17813792_10158439412030384_1085188650_neg tok det. Uansett, en stor del av vår oppgave i dette prosjektet har vært å måle tunikatene i de ulike tankene. På grunn av borrelåsen var det lett å løsne en petriskål med tunikater uten at de17813961_10158439410570384_890693181_n ble forstyrret/stresset mer enn nødvendig. Vi målte og noterte både lengde og bredde, og spesielt denne oppgaven var veldig fin å få samarbeidet om. Vi vet jo alle hva som skjer når vann møter notatark, antar jeg.  Så mens en av oss målte tunikatene, noterte den andre ned målene som ble gjort, og vi har blitt litt av et radarpar om jeg så må si det selv. Bildet til venstre er fra en tidligere oppgave da vi registrerte antall partikler og partikkelstørrelse i vannet vi bruker til tunikatene.
Registreringene vi har gjort har vært en del av et prosjekt hvor et av målene er å se om det går an å plassere tunikater i områder med fiskeoppdrett, og om de kan filtrere og nytte det som lekker ut av anleggene i form av fiskefôr og avføring. Dersom det viser seg at tunikatene kan leve godt i nærheten av fiskeanlegg, filtrere og rense det som lekkes ut, og hvis vi i tillegg kan ta nytte av cellulosen de produserer, så føler jeg vi står overfor en skikkelig win-win-situasjon. Ikke bare får vi menneskene en fordel, men det naturlige miljøet utenfor oppdrettsanleggene vil bli bedre.

Så, det siste vi har gjort nå er å forflytte forsøkstunikatene våre til nye tanker, og vi har vasket og rengjort de vi har brukt frem til nå. Så nå er denne delen ferdig, og de gjør seg klar for neste del av prosjektet, og det skal det bli veldig spennende å få være med på!

 

17759065_10158439411150384_1230056994_o

Se så fint det er her ute på Espegrend!

 

På gjensyn!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *