Reproduktiv sjøpung vi hentet i fjæra.

Meg og mine beste venner – tunikatene.

Hei og hopp!

Tiden flyr og i løpet av høsten jeg har brukt i overkant av en arbeidsuke til å jobbe med tunikater (også kalt sjøpunger) ved marinbiologisk stasjon ute på Espegrend. Som overskriften tilsier så har jeg både jobbet med, studert, og snakket masse om bæsj. Føler derfor jeg har kommet et lite steg nærmere å kunne kalle meg selv for biolog. Mesterbiologen som fortjener sjøpungbæsj-prisen (forresten tidenes feteste pris) går likevel til Helen. Det er Helen jeg jobber sammen med nå, og hun har forsket på tunikater i over to år allerede.

Helen har sin egen lab / akvarierom som består av femten tanker med sjøpung. Hovedmålet med forskingen hun gjør er å finne ut om de kan være nyttige til vannrensning i et lukket oppdrettsanlegg. Sjøpungene er filterspisere og Helen vil finne ut om vi kan nyttegjøre oss av egenskapen de har til å spise avfall fra fiskeopdrett og slik rense vannet sånn at det kan brukes på nytt i anlegget. Det høres kanskje enkelt ut i teorien, men veien til en forskingsrapport med de nødvendige opplysningene er lang.

Dissekering av tunikat.

Telling og måling av tunikater på petriskål.

Jeg er så heldig at jeg får være med på å samle data til en bitteliten del av denne forskningsrapporten. Stort sett er jeg med å gjør de greiene som Helen vanligvis gjør på egenhånd. Hun har tanker med sjøpung som vokser på pertiskåler og som får ulik næring. Noen får alger, noen får fiskefôr, noen får reint sjøvann og noen får fiskebæsj fra et opdrettsannlegg i nærheten. Første dag ble jeg satt til å telle og måle sjøungene. Det har vi gjort flere ganger etterpå og jeg har skjønt at det er et enormt antall timer som går med til dette arbeidet.

Vi har også gjennomført en fertilisering gjennom å dissekere sjøpung vi hentet i fjæra, der de har noen tau som de gror på. På lab samlet vi egg i en beholder og sæd i en annen for å blande de etterpå i en tank slik at eggene ble befrukta. De befrukta eggene utvikles til små larver som svømmer rundt i vannet til de finner et sted å feste seg til. Der foregår metamorfosen og larvene blir til bittemå sjøpung. Nå har vi en tank med bittesmå sjøpung som vi kan bruke dersom noen av de andre sjøpungene skulle dø i løpet av vinteren.

Tanker med tunikater, Helen og PAMAS-maskinen.

Med denne maskina fikk vi samlet tunikatbæsjen på filter.

Så over til bæsj. Det er viktig å analysere bæsjen fordi den kan fortelle oss hvor mye av næringen som sjøpungene nyttegjør seg av. For å finne ut av dette har vi blant annet samlet bæsj fra tunikater på spesifikke petriskåler og samlet bæsj fra hver skål på et filterpapir gjennom å kjøre vannet gjennom en trykkmaskin. Deretter tørker vi filtrene, veier de, brenner de og veier de på nytt. Slik kan vi finne ut hvor mye karbon som er i avføringen. Det er ikke bare tunikat-bæsj vi jobber med. For tre av tankene står fiskebæsj på menyen og vi har veid inn fiskebæsj slik at vi får rett mengde i hver tank. Det lukta sjit kan du tro!

Vi har gjort masse sjitarbeid, men heldigvis inkluderer ikke alt sjitarbeidet avføring. En annen ting vi har gjort er å finne ut hvor mange partikler tunikatene filtrerer per minutt. Dette har vi gjort med en partikkelmåler-maskin som heter PAMAS. Maskinen kan telle antall partikler i vannet per                                                                     minutt og slik kan vi finne ut hvor mange

Oppmåling av fiskebæsj.

Kjeledress <3<3

partikler tunikatene filtrerer i minuttet. Denne maskina bråker veldig og vi har vært nødt til å bruke hørselsvern for ikke å få tinitus. Det har også vært sjit-kaldt så jeg har fått låne tidenes diggeste kjeledress.

Det får være nok teknisk info for i dag.

Jeg stortrives ute på Espegrend.