Hei!
I forrige innlegg fortalte jeg at en forsker hos NIVA inviterte meg med på et helt nytt prosjekt, slik at jeg skulle få oppleve noe annet enn de endeløse dagene med vasking og pakking av utstyr. Nå har jeg rundet 100 praksistimer totalt, og jeg har gått fra å være en litt usikker student til å være med på å styre et eget forsøk innenfor et stort, europeisk prosjekt som heter ACTNOW!
NIVA er med i dette store europeiske prosjektsamarbeidet, som kort fortalt handler om å forstå «samlede belastninger» på det marine livet i Europa, for å blant annet forhindre tap av biodiversitet. Forsøket mitt bygger videre på et tidligere oppsett der de målte algenes evne til å drive fotosyntese under en varmebølge. Denne gangen undersøker vi en mulig feilkilde og en ekstra belastning: Vi klipper nemlig noen av algene ekstra mye for å se om selve klippingen og håndteringen påvirker målingene og resultatene våre.
Etter hvert har jeg kommet inn i en god ukentlig rutine. Hver torsdag drar jeg ut for å samle inn alger. Den første uken viste det seg faktisk å være langt vanskeligere enn forventet å finne nok eksemplarer i riktig størrelse. Det høres kanskje enkelt ut å «bare hente litt alger», men det tok overraskende mye tid, og vannet var overraskende kaldt! Når algene er kommet i kamrene og var vasket og markert, får de stå og akklimatisere seg gjennom helgen. Mandag morgen starter selve forsøket hvor jeg klipper små biter av noen av dem, tar bilder og starter målingene som går frem til onsdag. Kamerarullen min ser ikke ut for tiden!
Den første uken var preget av klassiske startproblemer som å få kamrene til å fungere skikkelig og sette opp riktig program. Men det er kanskje en del av ekte forskning, prøving og feiling? I hvert fall når jeg blir satt til å bruke utstyr jeg ikke en gang har hørt om før, helt på egen hånd. Nå som jeg er halvveis i den tre uker lange perioden, begynner ting å gå mye mer på skinner, og enkelte resultater begynner å bli synlige. Det mest fascinerende, og samtidig mest dramatiske, skjer på dag tre i syklusen. Da merker jeg veldig godt hvor mye temperatur faktisk betyr. I kammeret med høyest temperatur er det nesten umulig å gjøre målinger, fordi algene er så stresset at de nærmest faller fra hverandre mellom fingrene mine. Det blir veldig tydelig at disse organismene trives best i kaldt vann. Det er nesten litt skremmende å se klimaendringenes effekter utspille seg i sanntid på labben!
Den største motivasjonen akkurat nå er likevel det at forskerne fortalte meg at hvis forsøket lykkes, kan dataene mine faktisk bli en del av den vitenskapelige artikkelen de planlegger å publisere. Det gjør de siste ukene ekstra motiverende. Vi krysser fingrene for at dette blir bra!
Tonje <3