Etter 2 måneder med feltarbeid på 1222 moh. på Finse, fristet det med en liten tur ned i dypet.

Du skjønner, jeg er egentlig midt i min masteroppgave i alpin pollenøkologi, men grunnet ett besøk for lite til StudentWeb forrige semester, manglet jeg 10 studiepoeng. Jeg snakket med min veileder om hva jeg burde gjøre med dette, og vi ble enige om at BIO299 kunne gi viktig erfaring og kompetanse, samt et lite avbrekk fra å prosessere plantene fra feltarbeidet mitt. Vi hadde vel egentlig bare halvveis rett. I realiteten ble monoton frøtelling byttet ut med monoton videoanalyse.

Men jeg skal ikke klage! Mine fantastiske veiledere Natalya Gallo, Aino Hosia, og Anne Gro Vea Salvanes, gjorde at jeg fikk satt meg skikkelig inn i både marin forskning og forskningskultur generelt. Jeg fikk være del av et større prosjekt, nemlig CliFord, som står for Climate change and sustainability in Norwegian fjords. De gjør blant annet langtidsstudier av Masfjorden, som er preget av perioder med oksygenmangel. Dette blir gjort ved hjelp av en Deep Ocean Vehicle (DOV) som heter BEEBE. Denne lille tassen, som er oppkalt etter William Beebe, satt på fjordbunnen i opp til en måned i strekk. Her tok den målinger av temperatur, oksygen, saltinnhold, og trykk, i tillegg til videoklipp. Disse videoklippene er 20 sekunder lange, og ble tatt opp hvert 20. minutt gjennom hele dykket. Det er ikke den beste kvaliteten i verden på disse klippene, siden det er mørkt på 250-460m dyp, men det er overaskende hvor mye man faktisk kan se!

Min jobb var å se etter gelatinøse zooplankton. De fleste var forskjellige typer maneter, men det fantes også pilormer og larvesekkdyr. For å gi meg selv best mulig sjanse til å kunne se hva som finnes der i dypet, satt jeg på et fullstendig mørkt rom med lysstyrken skrudd helt opp (og ga meg selv muligens permanent skade på synet). Og der satt jeg, time etter time etter time …

Det skal sies at på klipp nr. 750 av 1400 begynner man å miste motet litt. Men med til sammen tre skjermer: én til videoklipp, én til å ta notater, og én til bakgrunnstøy, klarte jeg å holde meg gående. De to første dykkene var egentlig ganske koselig å se gjennom. Jeg gledet meg faktisk litt til å sitte og spise snacks og se på søte maneter. Men så kom jeg til dykk nummer 4 og 5, der det føltes som jeg ble hypnotisert av den marine snøen som dalte og slimålene som dekket fjordbunnen. Da krevde det ekte viljestyrke og X antall bokser med energidrik for å holde meg våken.
Totalt har jeg sett 4829 klipp, som vil si nesten 27 timer med å stirre på bunnen av Masfjorden.

Semesteret mitt ble på en måte delt inn i moduler, der hver modul var ett dykk, og så en modul til å gjøre noe med dataen jeg samlet. Jeg hadde ca. 2 uker på å bli ferdig med hvert dykk. Etter dette presenterte jeg det jeg fant til mine veiledere, og vi snakket om hvordan det hadde gått. Jeg fant fort ut at prokrastinering absolutt ikke er strategien i dette prosjektet, og lærte meg etter hvert å jobbe jevnt og trutt.
Når jeg var ferdig med fire dykk, var det på tide med data-analyse og posterlaging. Jeg fikk også muligheten til å dra på Havforskermøtet 2025 i Arendal! Det var utrolig kult, og jeg fikk presentere min poster, møte mange kule folk, og høre alt det siste innen marin forskning. I tillegg til dette var det møter med Fjord- og kystøkologi gjengen annenhver uke, der jeg fikk høre om pågående forskning på UiB.