Kjære dagbok; Land i sikte


x-bloggen

Som en siste refleksjon på praksisperioden har jeg bestemt at jeg bare skal prate i analogier slik at det kan se mer reflektert ut:

Dette siste innlegget er også kanskje mer rettet mot de stakkars studentene som driver på en flåte rundt i dette endeløse havet vi kjenner som akademia.

Så til de som er ansatte i LFI, så blir ikke dette en plass du kan lete etter mer skryt om hvor flink du er, dere har fått mye av det gjennom denne bloggen, og vel fortjent om jeg så skal være ærlig. 

Denne analogien er fin fordi havet; som representerer den fantastiske vitenskapens verden, strekker seg over enorme områder og på mystiske dybder som vi enda ikke har oppdaget. Flåten representerer studentens vitenskapelige grunnlag, motivasjon og livslinje i sin reise ut i vitenskapen (havet).

Jeg var i flere år den studenten som drev rundt på havet, og så deilig som det enn var å drive rundt målløst i et hav av kunnskap, uoppmerksom på hverken tid eller sted, så begynner man å bli tørst. (man dør om man prøver å slukke tørsten med saltvann). Etterhvert begynner man til og med å savne det faste underlaget av landjord (landjord kan i dette tilfelle forvirres med trygghet, mål eller en plass å bruke den oppnådde kunnskapen).

De siste årene har horisonten vært som alltid, lite innholdsrik, endeløs og uten forandring. Helt til nå!

Jeg har endelig fått øye på land , og det har slått meg at både tid og sted plutselig er relevant igjen. Jeg har drevet så lenge på havet at jeg ikke har strevet med å komme meg noen sted, jeg har bare nytt tilværelsen. Men nå som jeg endelig kan se det der ute i det fjerne, har jeg et mål igjen. Jeg vil bli biolog, og jeg ser nå hva som er meg i vente. Biolog er ikke lenger bare et vagt begrep fylt av spennende bilder fra discoverychannel, men har fått en reell form, og hvordan jeg skal komme dit er opplagt; begynne å padle som f***..

Praksisperioden har i all hovedsak gitt meg en fornyet motivasjon og et nytt perspektiv på hverdagen. Det er vanskelig å jobbe hardt, når man ikke vet hva man jobber mot, men nå som jeg har sett hva som er meg i vente, er det ingen tvil om at det er verdt å jobbe for. Og ikke bare det, men praksisemnet har også åpnet dører jeg ikke visste fantes, jeg har forstørret mitt nettverk,, jeg har blitt bedre kjent med mitt felt, min faglige kunnskap har økt og jeg har ikke minst etablert forhold jeg gjerne vil fortsette å pleie. Praksis burde være obligatorisk for alle studenter!!!!!!!!, spesielt i et felt hvor relevant erfaring er så vanskelig å få.

Og til sist; blir jeg nødt å takke LFI for min tid hos dem!

(ok, det blir litt skryt likevel, som premie for at du leste gjennom dette trøtte blogginnlegget). 

Alle i LFI har vært fantastiske, om det har vært i arbeidssammenheng eller julebordsammenheng (takk for at jeg fikk være med på det forresten!). Dere har lært meg utrolig mye, og dere skal hver og en ha litt av æren for at jeg har hatt et fantastisk praksisopphold. Dere er alle kule + greie, og jeg håper vi kan både jobbe og prate sammen igjen (det er forresten det som har blitt målet om ingen skjønte det!).

Håper jeg har vært helt ok å ha med å gjøre!

 

Takk for meg BIO298 og takk for meg LFI!

 

ps: god jul og sånn

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *