Praksisperioden min er offisielt over, og det føles nesten som i går at jeg satt og skrev motivasjonsteksten min for opptak til BIO298 – tiden flyr. Svarte praksisoppholdet til mine forventinger? Absolutt ikke.
Som nevnt i mine tidligere bloggtekster har vi hatt en god miks av labtekniker- og forskningsrelaterte oppgaver. Jeg må være ærlig: jeg hadde egentlig forventet å jobbe mye mer med det sistenevnte, slik det sto i praksisbeskrivelsen på mittuib.
Jeg hadde håpet å få jobbe med noe mer spesifikt innen molekylærbiologi, jobbe med tracking behaviour/pharmacological manipulations/grunnleggende embryologiske manipulasjoner. Vi gjorde litt av «embryologiske manipulasjoner», elektroporeringen altså (du kan lese mer om det i teksten til Lise). Vi fikk god opplæring også prøvde vi det én gang, og det gikk veldig dårlig. Jeg hadde sett for meg å sitte igjen med noen konkrete ferdigheter å skryte av på CV-en, men ting går ikke alltid som planlagt.
Ironisk nok har samtalene i labmøtene (der alt jeg gjør er å sitte med hendene på bordet/fanget og prøver å formulere noe smart å bidra med, med ender opp med å være taus) vært minst like mer lærerike som selve labarbeidet. Det samme gjelder bilturene m/veilederen da vi skulle ut for samle inn flere dyr, eller rådene vi fikk på mikroskoperingsrommet ang. forskningsoppgavene. Alt dette har vært langt mer verdifullt enn å stå «selvstendig» ved labbenken og disekkere min 50. ciona eller forberede enda en agarosepetriskål.
Derfor er jeg desto mer takknemlig for at jeg 1) hadde en gøy praksispartner å jobbe sammen med, 2) pålitelig kontaktperson/veileder, og 3) ble tatt imot av en varm, smart og kritisk gjeng forskere. Det er SÅ klisje å si det, men praksisoppholdet hadde ikke vært vellykket uten menneskene her.
Det har vært interessant å hoppe litt inn i skoene til en labtekniker/sivilingeniør, som er tydeligvis roller man kan ta for seg. Jeg husker og en «samtale» som ble tatt opp i labmøtet en gang, der forskningsgruppen nevnte at de gjerne skulle hatt en fysiker, noe som tilsynelatende ikke er en biolog, som kunne hjulpet dem utvikle en metode/modifisere et utstyr. Jeg har også sett hvordan gruppedynamikken spiller inn, hvordan ulike ekspertiser kan kombineres, og jeg har begrudgingly aksepterert virkeligheten: nettverking > ren kompetanse.
Sist, men ikke minst har jeg fått et innblikk i hvordan forskningsmiljøet er preget av både konkurranse og usikkerhet. Fra øyeblikkene der vi ryddet og omgjorde labben, fordi forskningsgruppen S13 skal «oppløses», til arbeidet med cionaene og hvordan det uvanlige kalde og regnfulle halvåret gjorde at vi hadde færre egg og sperm å jobbe med. Vi skulle gjerne kontrollert været. Så i perioder med usikkerhet lønner det seg å være pragmatisk og tilpasningsdyktig, og det har jeg virkelig sett i praksis. Ikke minst er det viktig å lære kontinuerlig og holde øyene åpne, slik at du kan improvisere når ting er flyktige og beveger seg raskt.
Jeg føler meg litt mer forberedt nå, og gleder meg til å komme videre i studiene.
Og til deg som leser, kast deg ut i noe nytt (:
