Det var en lys, tidlig morgen den 5. mai 2025. Ikke kaldt, men rått nok til å bite hvis du sto for lenge i skyggen. Jeg sto der uten for mye klær, ventende på skyssen min opp til Lofthus. Bjørn Arild – veilederen til min medstudent Vera – hadde tilbudt skyss. Han skulle uansett opp til stasjonen.
Jeg var ute i god tid. For god tid. Jeg tente IKKE en røyk for å roe nervene mine og få i meg litt varme. Jeg tente ingen røyk for noen grunn faktisk, fordi jeg ikke røyker. Kort tid etter svingte Bjørn Arild inn foran Høyteknologisenteret, hvor han har kontor og jeg har undervisning. To og en halv time senere rullet vi inn på Lofthus. Vestlandsnaturen på veien var blendende, men vi hadde snakket mest jobb. Feltene vi passerte var allerede åsted i en sak som aldri tar slutt: kampen mot frukthagenes underverden.
Klokken var 11:00. Solen glitret på fjorden, det var ingen skyer på himmelen, fjellene var fortsatt pyntet med snø. Jeg la nesten ikke merke til de mørke skyene som lå tungt og strakk seg like langt som frukthagene. Skyer som skulle vise seg å være en metafor for en skitten underverden av insekter. Skurker med skarpe nebb og knusende kjever, eksperter på innbrudd i blad og frukt, parasitter på jakt etter sitt neste offer.
Før lunsj fikk vi omvisning i NIBIO-bygget. Laboratoriet var rent, stille, nesten for stille. Men jeg la merke til fangene i varetekt. Breiteger og smalteger, sperret inne i bur med noen greiner til næring. Små banditter med spisse snabler, utstyrt for å tappe nektar og saft. Her ble de brukt til eksperimenter med nye plantevernmidler, standard avhørsmetoder for vitenskapens politi.
Bevismaterialet 1: Utsikt fra laben, med varetektscelle så vidt synlig i høyere hjørne av benken.
Resten av dagen gikk med til å møte kollegaene: teknikerne – mine nærmeste makkere i feltet, romkameraten i innkvarteringen, forskerne og driftsansvarlige. Under lunsjen møtte jeg min egen veileder, Gunnhild Jaastad. Vi hadde hilst en gang tidligere, men nå var jeg offisielt innrullert i styrken mot insektskriminaliteten.
Over de neste dagene ble jeg kjapt kjent med kjeltringene Kvitavoll og andre felt hadde å by på. Klokken 07:30, med en kopp té i hånden, var jeg klar for dagens spaning. Over fjorden, inn i eplehagene. Vi tok bankeprøver – vår måte å riste ut de skyldige fra skjulestedene sine. Grenene ble slått med gummiklubber, og alle som falt ned i håv ble lagt i poser som bevismateriale. Tilbake på laben ble posene åpnet for avhør. Ut kravlet mistenkte av alle slag: brede- og smalteger, larver av viklere, nattfly og målere, bladlus, sugere, og snutebiller. Heldigvis var det også noen allierte å registrere, blant annet bløtvinger.
En alternativ metode var visuell kontroll – overvåkning uten arrestasjon. Vi lette etter sporene de skyldige etterlot. En dag kom det inn rapporter om bladlus i noen morelltunneler et par kilometer unna. Vi rykket ut.
Etter en uke tilbake i Bergen for fullføring av eksamen får jeg en bekymrende beskjed fra min oversatt. Rognebærmøllen var på vei tilbake. Offisielt er rogn deres mål, men epler og pærer deler nok luktstoffer, kairomoner, til at også de blir uskyldige ofre. Våpenet deres? Sensitive antenner og larver. Som lukter kairomoner, ikke feromoner. Kjemiske signaturer som lokker dem rett inn i åkeren.
Som mottiltak satte vi ut limark feller med kunstig kairomon. Stanken var til å bli svimmel av – hvis møllen ikke kunne lukte dette, hadde vi ingen sjanse. Etter to dager var operasjonen fullført. Alt vi måtte gjøre var å ligge i vente på at møllen skulle vise seg. Vi ble ferdig litt tidlig, som ga meg tid til å gjøre meg enda mer kjent med en av våre største fiender – smaltegene.
Bevismaterialet 2: Limark med kairomon (lilla striper). Til tross for å bare ha vært oppe i noen minutter har den alt tiltrukket seg insekt.
Vi returnerte til åstedet for bladlus-saken, denne gangen for å sette opp feller for kirsebærfluer. Gule limfeller, farget for å etterligne moreller når de er modene for predasjon fra fluene. Med dem kunne vi fange inntrengere selv når vi ikke var der selv. Samme dag hang vi opp flér feller for rognebærmøll på et felt med pærer og epler, men disse fellene var trekantformet og taklet mye bedre regnet. Bunnen av trekanten gjorde plass for lim, og de andre sidene funket som tak. Det var to åpne sider som funket som en tunnel, og lokket møllen inn med lukt. Der skal du ble anholdt på limarket som ligger i vente rett under kairomonet.
Tilstedeværelsen av Ammophila sabulosa er fortsatt ikke bekreftet. En hule muligens tilhørende denne vepsen har kanskje blitt identifisert. Etterretningen fortsettes.
Bevismateriale 3: Mistenkt hull tilhørende nattflylarvegraver