Så langt under mitt opphold har jeg fått høre hvor heldig jeg har vært med været. Med bare noen tunge, men korte regnbyger, skjønte jeg egentlig ikke helt hva de mente. Men forrige uke kom tydeligvis slutten på finværet – og starten på ikke fult like fint vær. Heldigvis har jeg minnene, og ikke minst en heldags fjelltur som endte med sidersmaking på ordentlig sideri, som lager ordentlig «sider fra Hardanger» ™. Forskning på epler kommer sannelig til nytte der!

Figur 1: Noe av utsikten fra Hardangervidda turen med velsmakende smeltevann i forgrunnen.

Uken begynte med å sjekke traseen med fellene for ny og gammel kairomonbeholder, den med «tannkremtubetuppen» som egentlig ikke er, eller ligner på, en tannkremtubetupp. Regnet hadde lagt seg i fjorden, og noen av fellene sto i kratt og skråninger som var blitt glattere og mer porøse enn uka før, derfor var det bra de ble flyttet til litt tryggere steder. Etter hvert hadde jeg fått teken på oppgaven, og nå begynte rognebærmøllene faktisk å dukke opp også! Det var et gledelig syn – endelig slapp jeg å bare forestille meg dem og bli usikker hver gang jeg så en tilfeldig møll med lignende vingestilling og farge. Det samme kan ikke sies om kirsebærfluene: ingen funn. Men fravær er egentlig gode nyheter – litt som en menneskeættene tiger: stilig å se én, men kanskje best å slippe. Sånn blir det for morellene i hvert fall!

Figur 2: Beryktede og fryktede rognebærmøllen. Jeg var heldig i å slippe unna med livet i behold.

En dag kom det en klasse fra en gartnerskole på besøk. De fikk nesten samme opplegg som «insektkvelden» bare ikke på kvelden, uten eksamen, og jeg uten en seier. I stedet ble dagen rundet av med meg som samlet voksne Psylloidea (sugere): insekter nesten små som sukkerkorn som spretter som en skumsikade. Disse skulle metabarkodes for å skille arter. Jeg unngikk å drives til vanvidd, og jeg fikk se kroker av laben jeg ikke viste fantes i jakten på disse flyktige insektene.

Monitoreringen av rognebærmøllene skjedde på dette tidspunktet på grunn av en modell som brukes til å forutsi når de begynner å fly – nemlig etter en viss mengde døgngrader. Modellen traff overraskende godt. Siden vi nå begynte å se møll i fellene, skulle jeg også se etter eggene de legger på rognebær. Vi samlet inn bær fra noen rognkloner fra et eldre prosjekt, og etter nøye gransking av over 100–200 bær fant vi kanskje 2 egg! Om det er mye vet jeg ikke, kan godt hende jeg overså noen grunnet størrelsen.

Figur 3: Mistenkt rognebærmøllegg under lupe. Meget forstørret for å synliggjøres.

Frem mot siste uke var det ganske mørkt og vått, værmessig. Men som du kanskje skjønner, er dette i ferd med å snu. Tirsdagen startet fortsatt med kairomonfeller i ruskevær, men allerede dagen etter ble profetien fra Yr oppfylt. mens vi hang opp nye klisterarkfeller tittet solen fram fra skyene. På slutten av dagen hadde jeg til og med rukket å bli litt solbrent. Siste dag gikk mye i det samme med å bytte feller og sjekke de nye og gamle kairomon fellene, men i strålende solskinn – og så mye som jeg liker feltarbeid i regn, blir det ikke bedre enn i sol.

De siste dagene dempet skuffelsen av å ikke finne min favorittveps Ammophila sabulosa, en annen sesong kanskje…

Figur 4: Meg etter praksis. Blitt mye mer bli og har ikke lenger like alvorlig krokrygget.

Dette var et fantastisk praksisopphold, hvor jeg lærte meg masse ny feltmetodikk og masse nytt faglig inne økologi, agrokultur og entomologi. Jeg fikk bli med på og se masse spennende prosjekter som forskerne på NIBIO Ullensvang driver med, og er veldig glad for å ha fått denne muligheten gjennom UiB. Tusen takk til min veileder Gunnhild Jaastad, og alle andre på NIBIO Ullensvang for hyggelig oppfølging, læring og selskap!

Og takk til deg har lest bloggene mine. Håper de var til fornøyelse og om du måtte lese dem, beklager jeg at de ble så lange.

Vel møtt!