Hei igjen til den det måtte gjelde!

Etter flere titalls timer med søppel, tang, tau og termokaffe (anslått: 85,3 timer + mental prosesseringstid) er det kanskje på tide å si noen avsluttende ord om mitt praksisopphold hos SALT og Rydd i Tide. Dette blir ikke en objektiv oppsummering. Dette blir et slags personlig farvel til et opphold som var både overraskende morsomt, fysisk krevende, mentalt vekker og – viktigst av alt – meningsfullt.

Allerede første dag lærte jeg en viktig lekse: du kan ikke rydde hele verden – i hvert fall ikke én strand av gangen. Jeg startet med å snu hver stein og plukke hver dollytråd med kirurgisk presisjon, før Marte vennlig (men bestemt) minnet meg om at dette ikke var en ukeslang ekspedisjon, men en dagstur. Jeg måtte skifte perspektiv fra å skulle gjøre alt perfekt til å bidra effektivt og bærekraftig innenfor rammene vi hadde. Og det er egentlig en ganske fin metafor for miljøarbeid generelt.

Jeg fikk være med på alt fra befaring av hekkende øyer i Florø (hvor vi nærmest kledde oss som fargeblinde Michelin-menn), til å sitte krumbøyd over gamle skjemaer for å foreslå nye maler for elverydding. Jeg lærte at en plastpose fra 2002 fremdeles kan se overraskende ny ut, og at det finnes et helt eget system for å sortere q-tips, dollytråd og majonespakker etter degradering og opprinnelsesland. Jeg ble kjent med OSPAR-konvensjonen, SALT sine mer detaljerte protokoller og viktigheten av å loggføre selv den mest tilsynelatende ubetydelige plastbit.

Det var sølete, tungt og til tider ganske repeterende arbeid – men også meditativt, sosialt og lærerikt. For hvor mange kan si at de har ryddet mikroplast i en oppussingskjeller uten vegger, sammen med en danske og en bergenser, mens stormkastene dundret utenfor?

Et øyeblikk som virkelig satte seg, var da jeg satt med hendene fulle av plast og plutselig innså: alt dette er menneskeskapt. Hver bit har vært noen sin eiendel. En gang nyttig, nå forsøpling. Den følelsen av ansvar – og samtidig sorg – over vår kollektive påvirkning var vanskelig å riste av seg.

Men det var også håp. For det vi gjorde – alt fra sortering og datainnsamling til å filme små snutter for Instagram – var med på å bygge kunnskap. Bidra til datasett som brukes til politiske beslutninger. Skape synlighet og engasjement. Som Marte sa: dette arbeidet betyr noe.

—

Til Marte, Rune, gutta i Fjordane Friluftsråd, og alle de andre jeg møtte – tusen takk. Takk for latter, lærdom, tillit og kaffe. Takk for at dere tok meg imot med åpne armer og viste meg at miljøarbeid ikke trenger å være tørt og distansert. Det kan være rotete, jordnært og fullt av menneskelighet.

Og til deg som leser – kanskje under middagen, kanskje i sofaen – plasthelvete er ekte, men det er også muligheten for forbedring. Det starter ikke alltid med store klimatoppmøter. Noen ganger starter det med en plastpose, en termokopp og et par regnklær.

Takk for alt,

Dennis