Nå nærmer vi oss slutten på vintertoktet. Arbeidet i labben går mye enklere enn i starten nå vet vi hva vi skal gjøre, og det føles faktisk ganske lett. Vi studentene har fått stadig mer ansvar, og det er faktisk gøy å kjenne på at man stoler på oss.

Godt voksen torsk.

En vakt jeg aldri kommer til å glemme var da vi fikk godt over 100 torsk på en trål og hele ansvaret for måling, veiing og prøvetaking av torsken var på meg og Alexander (lab-kameraten min). Alt måtte gå raskt før neste trål kom opp, og samtidig måtte alt være helt nøyaktig. Kanskje det å gjøre det nøyaktig var enda vanskeligere enn å gjøre det raskt. Men det gikk og jeg husker fortsatt at jeg ringte foreldrene mine etter vakten og sa: «Det her e så gøy! Det er bare fisk på fisk som man må gå gjennom, og man blir bare bedre og bedre på det.»

Motorrommet, størrelsen på motorene var imponerende.

Livet på skipet har også vært helt unikt. Etter at jeg endelig ble kvitt sjøsjuken, ble det virkelig gøy. Meg og Alexander tok et litt spesielt valg, i stedet for å sove mellom vaktene, vandret vi rundt på skipet for å lære mest mulig om hva folk egentlig jobber med ute på havet. Selv om det gikk litt utover søvnen, var det så verdt det. Vi fikk omvisning på mange deler av skipet: broen hos kapteinen, akustikkrommet, andre laboratorier og kanskje mest overraskende motorrommet. Størrelsen på alt som faktisk får skipet til å fungere, var helt vill.

Disse her kan vist nok også bite ganske hardt.

Når vi ikke hadde vakter, var det også kult å stikke ned i labben og se på hva som kom opp fra havet. Vi hadde mer tid til å observere alt det rare og spennende, og selvfølgelig til å få svar på alle de dumme spørsmålene vi kom på, som for eksempel: «Hvor hardt biter en rognkjeks?». Svaret er: det gjør vondt, men ikke veldig.

Etter hvert som vi fikk god kontroll i labben, ble vi også opplært i hvordan man registrerer alle målinger og data i en spesiell database. Dette må gjøres etter hver trål for å sikre at alt stemmer og at ingen tall blir feil. Det ga også en ekstra følelse av ansvar.

En otolitt under en lupe. Vanskelig å se på bilde men denne var 6 år gammel.

Etter noen tråler med litt mindre fangst, fikk vi en introduksjon til noe helt nytt: hvordan man leser av en otolitt. Otolitter er øresteinene til fisk, som ligger rett ved hjernen og hjelper dem med balanse. Det mest fascinerende er at man kan bruke dem til å finne ut hvor gammel fisken er, og om den har gytt før og hvor mange ganger. Å lese av otolitter er ikke lett. Det tar flere år med opplæring før prøvetakerne får gjøre det på egen hånd. Men i korte trekk knekker man otolitten i to, ser på den under en lupe og teller årringer ganske likt som på et tre.

Meget rart å se ut av vindu og bare se masse is flyte forbi.

På vei sørover fra de nordligste delene av toktet kjørte vi også gjennom is og det var en helt surrealistisk opplevelse. Man ser isen komme, og det føles så rart at skipet bare kan kjøre rett inn i det. Lydene var kanskje det rareste knirking og dunking. De er fascinerende når du vet at de kommer, men en natt, da vi plutselig kjørte inn i et isfelt, spratt jeg opp av senga i full panikk  fordi jeg ikke visste hva det var.