Hei! De 50 timene siden sist har bestått av mye det samme som tidligere, men også flere nye oppgaver. Fasiliteten holder foreløpig bare Ciona og alger, men til sommeren skal den også begynne å huse Oikopleura. Samtidig flyttes fasiliteten til et annet bygg, og gruppelederen skal flytte, så en del av tiden går nå til rydding, pakking og omorganisering.

Innsamlingssuksessen av dyr har vært varierende. Vi kjører ofte ut til Sotra med bøtter og hov og leter etter Ciona på tau og tare ved ulike marinaer. Det er nok en fordel å ha på seg jakke med universitetslogo, siden det kanskje ser litt mistenkelig ut når tre personer går sakte rundt og stirrer ned i vannet ved båtene. Turene har vært både hyggelige og lærerike. Tidligere har vi funnet en del små dyr siden det har vært kaldt, men nok til å gjøre noen forsøk. Forrige gang fant vi ingenting, mens denne gangen fant vi mer enn vi har plass til og mange med egg, et godt tegn for sesongen.

Nå som det nærmer seg vår, forbereder vi oss på økt aktivitet igjen med å lage løsninger som skal brukes. Forsøkene er ikke startet enda, for vi trenger ikke bare at det er egg, vi trenger også at eggene er robuste nok til å overleve å få støtet som trengs for å kunne ta opp DNAet.

Vi fikk også være med på å ta ut vevsprøve av ciona som ble sendt til Italia for analyse. Dette var første gang vi var med på å dissekere, og overaskende nok består de ikke bare av gele.

Mye av tiden har også gått til rydding og vasking for å gjøre plass til Oikopleura. Det har faktisk vært ganske fint med oppgaver hvor man kan koble litt av innimellom all lesingen på studiet. Samtidig er det både interessant og litt trist å være med på å pakke ned en lab. Prosessen med å starte, flytte eller legge ned en lab er ikke noe jeg har tatt stilling til før, en lab har liksom bare vært der. Det minner litt om å flytte hjemmefra: noe pakkes ned, noe kastes, og noe gis videre. Skuffer, skap, kjøleskap og frysere må tømmes og organiseres.

Praksisen har definitivt gjort meg mer nysgjerrig på forskning, samtidig har jeg fått innblikk i forskningslivets realiteter: mange stillinger er midlertidige og avhenger av prosjektfinansiering, noe som kan gjøre det vanskelig å kombinere en forskerkarriere med familieliv. Jeg både gleder og gruer meg til de siste 50 timene. Jeg og Yosefa skal gjennomføre lydeksperimenter, og vi skal endelig begynne med elektroporering. Samtidig nærmer praksisperioden seg slutten, som er litt trist for det er veldig gøy å være her.