Alle som jobbet på lab under vintertoktet.

Siste gang vi ser Kronprins Haakon på turen.

Da er vintertoktet ferdig for vår del mens mannskapet på skipet har fortsatt noen uker igjen før de er hjemme. Den siste dagen om bord, på vei inn til Longyearbyen, hadde vi et møte der resultatene av toktet ble oppsummert. Det var utrolig interessant å se mengden fisk og arter vi har registrert, og hvordan det sammenlignes med tidligere år. Torsk og hyse var de viktigste artene dette året, og vi fikk se tydelig hvordan bestanden utvikler seg over tid. Det ga også en ekstra mening til alt vi hadde stått og gjort i labben døgnet rundt, det betyr faktisk noe.

Gøy med disse skiltene overalt i Longyearbyen.

Inne i Longyearbyen ble det en tur på pub med hele mannskapet, og det var kanskje der vi lærte de mest absurde og interessante fun facts om både skipet og det å jobbe ute på havet. Det var også en slags uoffisiell avslutning.

På vei opp til isbreen.

Vi fikk en hel dag i Longyearbyen før hjemreise, og vi studentene bestemte oss for å utnytte den. Vi dro opp til en isbre og gikk i isgrotter under breen. Turen oppover med truger var overraskende tung, særlig når kroppen fortsatt vingler litt etter mange dager på sjøen. Men vi kom fram, og det var virkelig en perfekt avslutning på vintertoktet. Kulde, is, mørke, og et landskap som føltes mer som en annen planet enn noe annet sted på jorden.

Dagen for reise hjemover, endelig litt lys og fint utsikt.

Å komme hjem var … brutalt, for å være ærlig. Jeg tror vi alle gikk inn i en liten post-tokt-depresjon. Plutselig var det ingen fisk som skulle måles, ingen vaktplan å forholde seg til, ingen lab å stikke ned til for å finne ut hva som kommer opp fra dypet. Og kanskje det mest sårbare av alt tanken på at dette trolig var første og siste gang man fikk være med på noe sånt. Så langt nord, på et ekte forskningsskip, sammen med folk som faktisk lever dette livet.

Vi har lært utrolig mye. Ærlig talt mer i løpet av denne uka enn vi har gjort på flere måneder på universitetet. Å faktisk få jobbe fysisk med det vi lærer, det setter seg på en helt annen måte. Det er som om alt vi har lest om plutselig gir mening når du står med en fisk i hånda og vet nøyaktig hva slags data som trengs og hvorfor. Det å få være en del av noe som faktisk påvirker kvotene for neste års fiske, og dermed hele næringen og økosystemet, det er større enn det man klarer å ta inn der og da.

Lunsj under isbreen, takk for turen!

Denne bloggen var den vanskeligste å skrive. Ikke fordi det har skjedd lite, men fordi det har skjedd så mye. Det er vanskelig å oppsummere noe som har vært så sterkt, lærerikt og morsomt på en gang. Jeg kunne lett blitt igjen på skipet i flere uker til, og det sier vel det meste. Takk for turen, både til de jeg reiste med, Universitetet i Bergen og Havforskningsinstituttet.

Jeg håper noen av dere får muligheten til å gjøre noe lignende en dag. Det anbefales på det aller sterkeste.