Hei hei!

Vi er enda til sjøs, og tiden går fortsatt overraskende fort. Vi befinner oss nå rundt Bjørnøya, hvor det ligger en del is. Det er ganske fascinerende å kjøre gjennom havis med båt. Jeg våknet litt i panikk av lyden første gang, fordi jeg ikke helt forsto hva det var. Det hørtes nesten ut som en slags gasslyd, så i et lite sekund var jeg redd for at hele båten skulle sprenge. Heldigvis var det bare isen som skrapte langs skroget.

Rundt Bjørnøya er det overraskende langgrunt, med mye områder på rundt 50–100 meters dyp. Jeg var ekstra spent på å tråle her, siden både isen og de grunnere forholdene var nye faktorer for meg. Jeg hadde sett for meg at dette kanskje kunne gi en litt annen fangst enn tidligere, og innerst inne håpet jeg selvfølgelig fortsatt på en stor flekk steinbit. Det ble ikke helt sånn…

Fangstene rundt isen var ganske små, kanskje rundt 5 kg per trål når de normalt er 500-1000 kg. Innholdet var også ofte mye av det samme: tare, kråkeboller og kanskje litt småfisk. Ikke akkurat monsterflekksteinbiten jeg håpet på. Samtidig var det jo interessant å se hvor annerledes fangstene kunne være bare ved å endre område, dybde og bunnforhold.

Vaktene har blitt lettere etter hvert som kroppen har vent seg til døgnrytmen. I starten føltes vaktsystemet litt brutalt, men nå går det overraskende greit. Trålene har også vært mindre og med en del tid mellom, så det har ikke vært like hektisk arbeid hele tiden. 

Jeg har nå blitt forfremmet til mage og otolittkutter, noe som føles som et stort steg opp fra å bare se, skrive ned informasjon og måle lengder på enkelte arter. Otolittene eller øresteinene, brukes blant annet til å aldersbestemme fisk, så det føles kult å få være med på en del av arbeidet som faktisk gir viktig informasjon om bestandene. Det er veldig kjekt å kjenne at man begynner å bli en skikkelig del av teamet.

 Jeg merker også at jeg blir mer og mer sulten på storfisk. Når jeg ikke er på vakt, tar jeg meg stadig en tur ned til laben bare for å se hva som har kommet opp i trålen. Det er lite som er mer interessant enn tråleplanen og hvilken dybde vi ligger på.

Ellers går dagene til trening, selv om den fortsatt er litt begrenset på grunn av håndleddet, og en god del kortspill og sosiale aktiviteter. Det er mye venting mellom slagene, men det blir egentlig aldri kjedelig. Jeg har funnet ut at man kan slå i hjel tiden med å filetere, så jeg tror ikke jeg kommer til å gå sulten når jeg kommer hjem. Man kommer fort inn i en egen tokt-rytme hvor arbeid, mat, søvn og små pauser bare går i hverandre.

Vi har vært veldig heldige med været så langt. Det gjør nok også at overgangen til livet om bord har vært mye lettere enn den kunne vært. Samtidig har vi fått se en god del spesielle arter. Blant annet har vi fått flere typer ringbuk, selv om disse var ekstremt vanskelige å skille fra hverandre, selv med nøkler. Mange av disse måtte vi fryse ned for å la en spesialist artsbestemme dem.

Vi har også fått tiskjegg og ulvefisk, og kanskje søtest av dem alle, masse vortekjeks. Det er utrolig mye kult nede på bunnen, og jeg blir stadig overrasket over hvor stor diversitet det faktisk er der nede. Det er lett å se for seg havbunnen som ganske monoton, men det er den absolutt ikke!

Og vi fikk ny rekord på torsk, hele 12 kg! Den begynte endelig å ligne litt mer på det jeg ville kalt en monster fisk, selv om jeg mistenker at de erfarne om bord fortsatt ikke var like imponert som meg.

Jeg venter fortsatt på monsterflekksteinbiten, men jeg har også fått meg et nytt mål: å få tak i skolest. Jeg har hørt at den skal smake helt fortreffelig.

Så status til nå er egentlig ganske enkel: Jeg sover litt rart, jobber til rare tider, venter fortsatt på den store fangsten, og koser meg skikkelig.

Jakten fortsetter, vi snakkes!